I dag må jeg komme med et innlegg som hører til kategorien samliv og selvutvikling, og det blir litt personlig. Men problemstillingen er nok universell. De fleste har nemlig barn. Og de fleste av oss går fra hverandre. Hvordan en opptrer i ettertid av et brudd, er svært viktig – spesielt om det er barn involvert. Små barn knytter seg fort til mennesker, og kan bære sorg over bruddet i lang tid. Dette vet de fleste av oss, og de fleste vil ta hensyn til dette – men ikke alle gjør det.
Jeg vil beskytte min datter mot alt – spesielt mot voksne mennesker som ikke er det.
Min datter ville gjerne at jeg skulle skrive dette innlegget, for som hun sa, – alle barn, alle i min klasse vet at en ikke kan oppføre seg slik, men ikke han. Bakgrunn; i fjor sommer ble det slutt mellom meg og min eks som i tiden etter bruddet har vist en side ved seg som det står lite respekt av. Jeg kan tåle mye, men ikke når vedkommende går inn for å såre min datter på 12 år, og som han har kjent siden hun var 8 år.
Min eks har i tiden like før bruddet og etterpå levert fra seg noen skikkelige drittpakker som jeg selvsagt har konfrontert ham med, uten å komme noen vei. Til tross for dette har jeg også forsøkt å være hyggelig, imøtekommende og strekke ut en hånd i lang tid etter bruddet – dette kan dokumenteres svart på hvitt. Han fikk til og med julegave av oss.
Når jeg så fra hans nærmeste i januar får høre at han forteller at jeg “tvang” ham til å selge landstedet vi eide 50/50 fordi jeg ikke ønsket han skulle få “beholde det alene”, ble det selvsagt ny konfrontasjon. Fakta er nemlig det motsatte – jeg sa jeg ikke orket mer av oppførselen hans, at han kunne beholde rubbel og bit, inkludert mine møbler og alt jeg har lagt ned i stedet som innebar et tap for meg på over 100.000.- Jeg sa han fikk beholde det fullt og helt, og dette kan jeg dokumentere skriftlig.
Å gå rundt å spre løgner på denne måten er fullstendig uakseptabelt. Dette tok jeg selvsagt også opp med ham, for jeg adresserer nemlig dritten dit det kommer fra. Men han valgte å gjemme seg og heller gå til angrep på budbringeren som “sladret”. En voksen person ville antagelig stått opp for seg selv når en blir konfrontert med slikt, og enten forsvart påstandene sine eller beklaget dem. Dette sier litt om en persons karakter, eller mangler på sådan.
Vel, etter dette tenkte jeg at nå er vi ferdig – nå slipper jeg forhåpentligvis å høre mer fra den kanten. Men den gang ei, dessverre.
I oktober i fjor gikk min datter inn i en periode der hun savnet ham mye, og sendte ham en melding om nettopp dette, en melding han ignorerte. Hun kom til meg, viste meg meldingen og begynte å gråte. Han brydde seg ikke. Ville ikke vite av henne lenger, sa hun. Jeg sendte ham da en sint melding om at denne type adferd overfor en liten jente som er glad i ham og savner ham – ikke er akseptabel.
Etter min sms svarte han henne omsider, og de hadde et hyggelig café treff i Asker.
Etter vinterferien i år kom hun inn i en ny periode der hun savnet ham – dette var ikke jeg klar over. Hun kom til meg og sa jeg ikke måtte bli sint. Hun fortalte at hun hadde sendt ham en melding dagen før om at hun savnet ham og spurte om han ville treffes. Jeg visste absolutt ingen ting om dette. Han hadde ikke svart nå heller. Igjen begynte hun å gråte, viste frem meldingene, sa hun så at han hadde sett dem – men ikke gadd å svare, akkurat som sist gang.
Han hadde glemt henne, sa hun. Han brydde seg ikke lenger om henne, sa hun. Han ignorerte henne, sa hun. Hun sa hun hørte en sang han hadde lært henne på Korcula, at hun derfor savnet både ham og Korcula. Og så viste hun meg gråtende de to meldingene hun sendte ham dagen før som han ignorerte, og jeg måtte trøste henne på nytt.
Hun sa det var som om de begge hang utenfor et stup, han kom seg opp over kanten, han holdt henne i hånden – men så bare slapp han henne, fortalte hun meg gjennom tårene. – Han bare slapp meg, mamma, og jeg falt og falt.
De av dere som har sett sitt barn i bunnløs sorg, som gråter og hikster og er trøstesløse, vet hva jeg snakker om. Nok en gang sendte jeg ham en sint melding. Det er nemlig sterkt kritikkverdig at voksne på 45 år oppfører seg som en drittsekk mot små barn, spesielt når vedkommende har levd tett på og med familien i 3 år og har kjent barnet siden hun var 8 år – og hun skriver at hun savner ham!
En svarer når et barn tar kontakt!
Så enkelt er det. Det er helt ok å ikke møtes – men en svarer!
Å svare et barn som sier en savner en, er normal anstendighet.
Historien fra oktober gjentok seg altså på nytt, for enkelte er for dum til å lære. Jeg tåler mye løgn og faenskap om meg selv og jeg tilgir mye, men jeg aksepterer ikke mennesker som med vitende og vilje gjør mine barn vondt. I slike tilfeller vil enhver forelder reagere og det gjorde jeg.
Jeg trøstet henne så godt jeg kunne, men dagen etter kom hun tilbake til meg og begynte å gråte på nytt. Hun sa jeg ikke måtte bli sint, for hun hadde gjort noe slemt noe. Denne gangen hadde hun sendt ham en sint melding – dette fordi han ikke svarte, men ignorerte henne. Hun viste meg meldingen, som hun hatt tillatt meg å publisere her, for hun vil gjerne at voksne skal forstå:
– Vet du hva? Jeg har ikke lyst å møte deg!! Du svarer meg ikke fordi du bryr deg ikke om meg og er redd! Du er en komplett idiot!! Det vil du nok aldri forstå!! Du vet ikke hvor lang tid det har tatt for meg å prøve å glemme deg, men det går ikke, det er alltid litt spor av deg, sånne små ting som minner om deg!! 97% av meg har lyst til å skrive dette, men 3% av meg vil ikke, men du fortjener dette!! Da jeg skrev til deg i oktober, turte du ikke skrive tilbake, men når mamma sier til deg at du burde svare, så gjør du det!! Jeg trodde du var en grei mann, en jeg aldri ville glemme og alltid være glad i, men jeg vil bare glemme deg, jeg vil ikke ha deg i livet mitt!! Forsvinn!! Jeg vil ikke være glad i deg!! Vet du hva, jeg syntes synd på kjæresten din!! Du vil aldri bli en voksen mann, aldri vokse opp!! Du var nok aldri glad i meg som jeg var i deg.
Etter denne meldingen – som er et direkte resultat av sorg og frustrasjon, blokkerte han henne, en jente på 12 år – i stedet for å gi henne en liten respons. Og hun gråt mer! Utrøstelig. Så hva gjør en? Min eks har jo også blokkert meg, for han tåler ikke at jeg reagerer og melder fra når hans adferd ikke er akseptabel.
Berettiget kritikk på hans uakseptable og bedritne adferd er han nemlig ikke mann nok til å høre.
Når så hans adferd går utover mine barn som blir trøstesløse, reagerer jeg svært sterkt. Jeg bestemte meg da for å dra ned på jobben hans og møte ham ansikt til ansikt og spørre ham rett ut hvorfor han oppfører seg som en drittsekk mot en 12 år gammel jente, hvilket jeg gjorde. Jeg spurte hvorfor han ikke gadd å gi henne et lite svar, hvorfor han valgte å blokkere et barn som savner ham.
Det ble ikke et pent møte. Men da Josefine kom hjem fra skolen, fikk hun en melding fra ham, så noe gikk jo inn. Og deretter snakket de sammen. Denne telefonsamtalen overhørte jeg, fordi hun ville at jeg skulle høre den. Hun ville ikke snakke med ham alene. Jeg hørte alle løgnene hans, men jeg blandet meg ikke inn i samtalen – for jeg ville Josefine skulle trekke sine konklusjoner selv.
Hun spurte rett ut hvorfor han ikke gadd å svare henne, hvorfor hun betydde så lite. Kun to ganger siden bruddet i sommer har hun tatt kontakt med ham, men ingen av gangene svarte han før jeg sa klart i fra at det ikke er ok. Han svarte henne at det var fordi “mammaen hennes” sendte sinte meldinger til ham.
– Nei, sa hun, – mamma er sint fordi du ignorerte meg begge gangene jeg skrev at jeg savnet deg. Jeg blir veldig lei meg. Og da gir hun deg beskjed om dette, og først da svarer du, som nå. Du hadde ikke giddet å svare om hun ikke hadde snakket med deg på jobben. Du er ikke glad i meg. For da hadde du svart selv, sa hun.
Min eks sa da at han hadde tenkt å svare meldingene hun hadde sendt ham to dager tidligere, (hun sendte dem på kvelden) men at han hadde hatt det travelt på jobb (han har bokstavelig talt mobilen fastlimt i hånden, så at han ikke kan avse fem sekunder på et svar på tre dager, er rent svada) Han sa at han syntes det var dårlig gjort av mammaen å komme på jobben hans og kjefte på ham – at han derfor ikke hadde lyst å svare… Jeg dro altså ned på jobben hans etter tre dager uten respons fra ham og etter at han svarte med å blokkere henne.
Han gjorde deretter et nummer ut av at han syntes den andre meldingen min datter sendte var så slemt skrevet at da ville han ikke svare, for hun var slem som sendte en slik melding. Hun måtte vel forstå det.
Forstå hva da? At hun har skylden?
At en kan være så mye drittsekk en bare vil, når en kan legge skylden på andre?
Spesielt et barn på 12 år?
Min eks trodde han kunne snakke henne rundt, manipulere sannheten, skjule sin egen utilstrekkelighet og dårskap, og legge skylden på henne og meg – men hun er for klok for ham. Etter at de hadde snakket ferdig, begynte hun selvsagt å gråte igjen, og jeg hadde nok en gang en lang prat med min datter. Hun var så utrolig skuffet, sa hun savnet ham så sterkt, men at han løy henne rett opp i fjeset og bare bortforklarte ting. Det er ingen barn som oppfører seg slik, sa hun.
Vel, det er helt greit å gå videre og se fremover, men det betyr ikke at en kan tråkke på mennesker som tilhører historien. Spesielt ikke når disse menneskene aldri har gjort en noe vondt – tvert om – og spesielt ikke når disse er barn!
Min datter har helt rett i at han sannsynligvis aldri vil bli voksen. En voksen mann hadde tatt opp telefonen og bedt uforbeholdent om unnskyldning om han hadde ignorert et barn som uttrykker savn. En voksen mann hadde tatt ansvar for sine handlinger – og spesielt om de rammer et barn. Men enkelte gjør ikke det – og det er totalt uakseptabelt!
Hans søster fortalte meg at han er veldig enten/eller. Og det er helt riktig. Den personen vi ble kjent med og elsket, eksisterer ikke lenger. Han fremstår nå som et lite menneske. Å legger skylden for sin kritikkverdige oppførsel på et barn i sorg er utilgivelig. Jeg har nå forklart henne hvorfor vi ikke skal ha slike mennesker i livene våre, og hun får ikke lenger lov å ta kontakt med ham. Nummeret er slettet. Dette er han informert om. I dag har hun det veldig mye bedre, for hun så hans dårlige egenskaper veldig tydelig selv.
Dette er så trist – for dette var altså et menneske hun elsket høyt, men som sviktet henne da hun trengte ham som mest.
Derfor – om du går inn i et forhold som involverer små barn, så husk at du som voksen ikke bare har ansvar for dem i tiden du er en del av familien, men også en tid i etterkant om det blir brudd. Barn skal alltid komme først og spesielt ved samlivsbrudd – dette vet de fleste oppegående mennesker. Men ikke alle er voksen nok til å ta det ansvaret.
Vel, ingen av mine lesere vet hvem vedkommende er – så dette er et generelt innlegg basert på egne erfaringer vi gjerne skulle vært foruten. At min eks som jeg overhode ikke kjenner igjen og som jeg nå forakter, skulle bli den som forårsaket min datters første store kjærlighetssorg og legger skylder på henne, smerter meg langt inn i hjerteroten. Men nå som jeg er klar over hennes følelser og det kaoset hun er og har vært i, skal jeg fint guide henne gjennom det.
Noen mennesker er ikke verdt en tanke, ei heller en tåre. Han er dessverre en av dem. Dette vet hun nå.
Er du i et forhold som involverer barn, så husk at barna må komme først – alltid!
Mvh. Trude Helén Hole
MIN FORFATTERSIDE
Mine online vinkurs og vinkompendium finner du her.
Vil du følge denne bloggen, meld deg på nyhetsbrevet eller trykk på FOLLOW oppe til høyre.
Mine bøker – Min TV kanal – Mitt firma – Blogg – Bilder – Vinkurs – Referanser – Linkedin – Twitter – Facebook – Instagram.
I dag må jeg komme med et innlegg som hører til kategorien samliv og selvutvikling, og det blir litt personlig. Men problemstillingen er nok universell. De fleste har nemlig barn. Og de fleste av oss går fra hverandre. Hvordan en opptrer i ettertid av et brudd, er svært viktig – spesielt om det er barn involvert. Små barn knytter seg fort til mennesker, og kan bære sorg over bruddet i lang tid. Dette vet de fleste av oss, og de fleste vil ta hensyn til dette – men ikke alle gjør det.
Jeg vil beskytte min datter mot alt – spesielt mot voksne mennesker som ikke er det.
Min datter ville gjerne at jeg skulle skrive dette innlegget, for som hun sa, – alle barn, alle i min klasse vet at en ikke kan oppføre seg slik, men ikke han. Bakgrunn; i fjor sommer ble det slutt mellom meg og min eks som i tiden etter bruddet har vist en side ved seg som det står lite respekt av. Jeg kan tåle mye, men ikke når vedkommende går inn for å såre min datter på 12 år, og som han har kjent siden hun var 8 år.
Min eks har i tiden like før bruddet og etterpå levert fra seg noen skikkelige drittpakker som jeg selvsagt har konfrontert ham med, uten å komme noen vei. Til tross for dette har jeg også forsøkt å være hyggelig, imøtekommende og strekke ut en hånd i lang tid etter bruddet – dette kan dokumenteres svart på hvitt. Han fikk til og med julegave av oss.
Når jeg så fra hans nærmeste i januar får høre at han forteller at jeg “tvang” ham til å selge landstedet vi eide 50/50 fordi jeg ikke ønsket han skulle få “beholde det alene”, ble det selvsagt ny konfrontasjon. Fakta er nemlig det motsatte – jeg sa jeg ikke orket mer av oppførselen hans, at han kunne beholde rubbel og bit, inkludert mine møbler og alt jeg har lagt ned i stedet som innebar et tap for meg på over 100.000.- Jeg sa han fikk beholde det fullt og helt, og dette kan jeg dokumentere skriftlig.
Å gå rundt å spre løgner på denne måten er fullstendig uakseptabelt. Dette tok jeg selvsagt også opp med ham, for jeg adresserer nemlig dritten dit det kommer fra. Men han valgte å gjemme seg og heller gå til angrep på budbringeren som “sladret”. En voksen person ville antagelig stått opp for seg selv når en blir konfrontert med slikt, og enten forsvart påstandene sine eller beklaget dem. Dette sier litt om en persons karakter, eller mangler på sådan.
Vel, etter dette tenkte jeg at nå er vi ferdig – nå slipper jeg forhåpentligvis å høre mer fra den kanten. Men den gang ei, dessverre.
I oktober i fjor gikk min datter inn i en periode der hun savnet ham mye, og sendte ham en melding om nettopp dette, en melding han ignorerte. Hun kom til meg, viste meg meldingen og begynte å gråte. Han brydde seg ikke. Ville ikke vite av henne lenger, sa hun. Jeg sendte ham da en sint melding om at denne type adferd overfor en liten jente som er glad i ham og savner ham – ikke er akseptabel.
Etter min sms svarte han henne omsider, og de hadde et hyggelig café treff i Asker.
Etter vinterferien i år kom hun inn i en ny periode der hun savnet ham – dette var ikke jeg klar over. Hun kom til meg og sa jeg ikke måtte bli sint. Hun fortalte at hun hadde sendt ham en melding dagen før om at hun savnet ham og spurte om han ville treffes. Jeg visste absolutt ingen ting om dette. Han hadde ikke svart nå heller. Igjen begynte hun å gråte, viste frem meldingene, sa hun så at han hadde sett dem – men ikke gadd å svare, akkurat som sist gang.
Han hadde glemt henne, sa hun. Han brydde seg ikke lenger om henne, sa hun. Han ignorerte henne, sa hun. Hun sa hun hørte en sang han hadde lært henne på Korcula, at hun derfor savnet både ham og Korcula. Og så viste hun meg gråtende de to meldingene hun sendte ham dagen før som han ignorerte, og jeg måtte trøste henne på nytt.
Hun sa det var som om de begge hang utenfor et stup, han kom seg opp over kanten, han holdt henne i hånden – men så bare slapp han henne, fortalte hun meg gjennom tårene. – Han bare slapp meg, mamma, og jeg falt og falt.
De av dere som har sett sitt barn i bunnløs sorg, som gråter og hikster og er trøstesløse, vet hva jeg snakker om. Nok en gang sendte jeg ham en sint melding. Det er nemlig sterkt kritikkverdig at voksne på 45 år oppfører seg som en drittsekk mot små barn, spesielt når vedkommende har levd tett på og med familien i 3 år og har kjent barnet siden hun var 8 år – og hun skriver at hun savner ham!
En svarer når et barn tar kontakt!
Så enkelt er det. Det er helt ok å ikke møtes – men en svarer!
Å svare et barn som sier en savner en, er normal anstendighet.
Historien fra oktober gjentok seg altså på nytt, for enkelte er for dum til å lære. Jeg tåler mye løgn og faenskap om meg selv og jeg tilgir mye, men jeg aksepterer ikke mennesker som med vitende og vilje gjør mine barn vondt. I slike tilfeller vil enhver forelder reagere og det gjorde jeg.
Jeg trøstet henne så godt jeg kunne, men dagen etter kom hun tilbake til meg og begynte å gråte på nytt. Hun sa jeg ikke måtte bli sint, for hun hadde gjort noe slemt noe. Denne gangen hadde hun sendt ham en sint melding – dette fordi han ikke svarte, men ignorerte henne. Hun viste meg meldingen, som hun hatt tillatt meg å publisere her, for hun vil gjerne at voksne skal forstå:
– Vet du hva? Jeg har ikke lyst å møte deg!! Du svarer meg ikke fordi du bryr deg ikke om meg og er redd! Du er en komplett idiot!! Det vil du nok aldri forstå!! Du vet ikke hvor lang tid det har tatt for meg å prøve å glemme deg, men det går ikke, det er alltid litt spor av deg, sånne små ting som minner om deg!! 97% av meg har lyst til å skrive dette, men 3% av meg vil ikke, men du fortjener dette!! Da jeg skrev til deg i oktober, turte du ikke skrive tilbake, men når mamma sier til deg at du burde svare, så gjør du det!! Jeg trodde du var en grei mann, en jeg aldri ville glemme og alltid være glad i, men jeg vil bare glemme deg, jeg vil ikke ha deg i livet mitt!! Forsvinn!! Jeg vil ikke være glad i deg!! Vet du hva, jeg syntes synd på kjæresten din!! Du vil aldri bli en voksen mann, aldri vokse opp!! Du var nok aldri glad i meg som jeg var i deg.
Etter denne meldingen – som er et direkte resultat av sorg og frustrasjon, blokkerte han henne, en jente på 12 år – i stedet for å gi henne en liten respons. Og hun gråt mer! Utrøstelig. Så hva gjør en? Min eks har jo også blokkert meg, for han tåler ikke at jeg reagerer og melder fra når hans adferd ikke er akseptabel.
Berettiget kritikk på hans uakseptable og bedritne adferd er han nemlig ikke mann nok til å høre.
Når så hans adferd går utover mine barn som blir trøstesløse, reagerer jeg svært sterkt. Jeg bestemte meg da for å dra ned på jobben hans og møte ham ansikt til ansikt og spørre ham rett ut hvorfor han oppfører seg som en drittsekk mot en 12 år gammel jente, hvilket jeg gjorde. Jeg spurte hvorfor han ikke gadd å gi henne et lite svar, hvorfor han valgte å blokkere et barn som savner ham.
Det ble ikke et pent møte. Men da Josefine kom hjem fra skolen, fikk hun en melding fra ham, så noe gikk jo inn. Og deretter snakket de sammen. Denne telefonsamtalen overhørte jeg, fordi hun ville at jeg skulle høre den. Hun ville ikke snakke med ham alene. Jeg hørte alle løgnene hans, men jeg blandet meg ikke inn i samtalen – for jeg ville Josefine skulle trekke sine konklusjoner selv.
Hun spurte rett ut hvorfor han ikke gadd å svare henne, hvorfor hun betydde så lite. Kun to ganger siden bruddet i sommer har hun tatt kontakt med ham, men ingen av gangene svarte han før jeg sa klart i fra at det ikke er ok. Han svarte henne at det var fordi “mammaen hennes” sendte sinte meldinger til ham.
– Nei, sa hun, – mamma er sint fordi du ignorerte meg begge gangene jeg skrev at jeg savnet deg. Jeg blir veldig lei meg. Og da gir hun deg beskjed om dette, og først da svarer du, som nå. Du hadde ikke giddet å svare om hun ikke hadde snakket med deg på jobben. Du er ikke glad i meg. For da hadde du svart selv, sa hun.
Min eks sa da at han hadde tenkt å svare meldingene hun hadde sendt ham to dager tidligere, (hun sendte dem på kvelden) men at han hadde hatt det travelt på jobb (han har bokstavelig talt mobilen fastlimt i hånden, så at han ikke kan avse fem sekunder på et svar på tre dager, er rent svada) Han sa at han syntes det var dårlig gjort av mammaen å komme på jobben hans og kjefte på ham – at han derfor ikke hadde lyst å svare… Jeg dro altså ned på jobben hans etter tre dager uten respons fra ham og etter at han svarte med å blokkere henne.
Han gjorde deretter et nummer ut av at han syntes den andre meldingen min datter sendte var så slemt skrevet at da ville han ikke svare, for hun var slem som sendte en slik melding. Hun måtte vel forstå det.
Forstå hva da? At hun har skylden?
At en kan være så mye drittsekk en bare vil, når en kan legge skylden på andre?
Spesielt et barn på 12 år?
Min eks trodde han kunne snakke henne rundt, manipulere sannheten, skjule sin egen utilstrekkelighet og dårskap, og legge skylden på henne og meg – men hun er for klok for ham. Etter at de hadde snakket ferdig, begynte hun selvsagt å gråte igjen, og jeg hadde nok en gang en lang prat med min datter. Hun var så utrolig skuffet, sa hun savnet ham så sterkt, men at han løy henne rett opp i fjeset og bare bortforklarte ting. Det er ingen barn som oppfører seg slik, sa hun.
Vel, det er helt greit å gå videre og se fremover, men det betyr ikke at en kan tråkke på mennesker som tilhører historien. Spesielt ikke når disse menneskene aldri har gjort en noe vondt – tvert om – og spesielt ikke når disse er barn!
Min datter har helt rett i at han sannsynligvis aldri vil bli voksen. En voksen mann hadde tatt opp telefonen og bedt uforbeholdent om unnskyldning om han hadde ignorert et barn som uttrykker savn. En voksen mann hadde tatt ansvar for sine handlinger – og spesielt om de rammer et barn. Men enkelte gjør ikke det – og det er totalt uakseptabelt!
Hans søster fortalte meg at han er veldig enten/eller. Og det er helt riktig. Den personen vi ble kjent med og elsket, eksisterer ikke lenger. Han fremstår nå som et lite menneske. Å legger skylden for sin kritikkverdige oppførsel på et barn i sorg er utilgivelig. Jeg har nå forklart henne hvorfor vi ikke skal ha slike mennesker i livene våre, og hun får ikke lenger lov å ta kontakt med ham. Nummeret er slettet. Dette er han informert om. I dag har hun det veldig mye bedre, for hun så hans dårlige egenskaper veldig tydelig selv.
Dette er så trist – for dette var altså et menneske hun elsket høyt, men som sviktet henne da hun trengte ham som mest.
Derfor – om du går inn i et forhold som involverer små barn, så husk at du som voksen ikke bare har ansvar for dem i tiden du er en del av familien, men også en tid i etterkant om det blir brudd. Barn skal alltid komme først og spesielt ved samlivsbrudd – dette vet de fleste oppegående mennesker. Men ikke alle er voksen nok til å ta det ansvaret.
Vel, ingen av mine lesere vet hvem vedkommende er – så dette er et generelt innlegg basert på egne erfaringer vi gjerne skulle vært foruten. At min eks som jeg overhode ikke kjenner igjen og som jeg nå forakter, skulle bli den som forårsaket min datters første store kjærlighetssorg og legger skylder på henne, smerter meg langt inn i hjerteroten. Men nå som jeg er klar over hennes følelser og det kaoset hun er og har vært i, skal jeg fint guide henne gjennom det.
Noen mennesker er ikke verdt en tanke, ei heller en tåre. Han er dessverre en av dem. Dette vet hun nå.
Er du i et forhold som involverer barn, så husk at barna må komme først – alltid!
Mvh. Trude Helén Hole
MIN FORFATTERSIDE
Mine online vinkurs og vinkompendium finner du her.
Vil du følge denne bloggen, meld deg på nyhetsbrevet eller trykk på FOLLOW oppe til høyre.
Mine bøker – Min TV kanal – Mitt firma – Blogg – Bilder – Vinkurs – Referanser – Linkedin – Twitter – Facebook – Instagram.
Share this: