TRUDE HELEN HOLE

Vår kjære Mustafa og familien kastes ut etter 9 år i Norge

Vinter 2016 – så kom dagen vi fryktet. For to år siden fattet UNE vedtak om å kaste Mustafa på 13 år og hans familie, en mor og fem søsken ut av landet – og vi mobiliserte da til en rettsak som vi vant. Nå, ett år etter forrige vedtak og rettsrunde, og etter stadige utsettelser fra UNE i saken – noe som må ha vært svært belastende for Samir og hennes barn, har UNE omsider kommet frem til en konklusjon og det like før jul, at de setter tingrettsdommen til side og fastholder vedtaket om å kaste familien som har bodd i Norge i 8 år – ut av landet. Yngstejenta som går i andre klasse er født her. Vi som kjenner familien er i fullstendig sjokk!

IMG_6268

Klassekompiser og lagkamerater. I 9 år av sine liv har de 16 guttene stått sammen, side om side. Men nå er det slutt. En ny epoke begynner. Den uten Mustafa. Myndighetene kaster ham ut av landet.

At norske myndigheter splitter opp familier og sender ut barn som har bodd i Norge i 9 år og er fullt integrert – til et land de ikke kjenner, til et land der uroligheter og utrygghet er en del av hverdagen (Jordan er naboland av Syria og har et serdeles strengt regime, slave- og barnearbeid er vanlig, politiet utøver vold mot befolkningen, kvinner er uten rettigheter) – er ikke bare brudd på 5 årsregelen, det er inhumant, forferdelig og uverdig – og strider mot FNs barnekonvensjon.

Norge dømmes stadig vekk for brudd på menneskerettighetene – dette er nok et grovt eksempel på hvordan Norge setter menneskerettigheter og lover til side. 

Vedtaket om utkastelse av Mustafa og familien hans strider mot FNs barnekonvensjon om barns beste og et generelt humanitært syn på at barn skal beskyttes og ha egne rettigheter som individ og er et klart brudd på 5 årsregelen.

Hvor lenge skal Norge ture frem på denne måten?

Her er innlegget jeg skrev om saken i 2015; Så kom dagen vi fryktet. Forrige onsdag fikk vi vite at Mustafa og hans familie splittes opp og sendes ut av Norge etter å ha bodd her i 7 år! Mustafa er 13 år og går i klassen til min sønn Johannes. Guttene er gode venner på privaten og også lagkamerater på DIF fotball G-02. De har spilt fotball sammen i nesten like mange år som familien har bodd her – og sammen med resten av laget, et meget godt og sammensveiset guttelag, har uker, måneder og år blitt tilbakelagt i felleskap. Guttene har delt både oppturer og nedturer, store gleder og det motsatte når de ikke følte de fikk det til ute på banen. Men sammen har de trent og spilt kamper, vunnet godt og tapt stort, reist seg igjen og kjempet tappert og godt, alle for en og en for alle! Sammen har de utviklet seg til å bli bedre både som spillere og ikke minst som enkeltmennesker. Teamwork, omsorg, vilje og omtanke er stikkord for denne guttegjengen.

I 8 år av sine liv har de 16 guttene stått sammen, side om side. Men nå er det slutt. En ny epoke begynner. Den uten Mustafa. Myndighetene ønsker ham ut av landet.

Og vi forstår det ikke. I helgen var guttene på fotballcup i Skagen. Mustafa var ikke med, for han fikk ikke lov av norske myndigheter ettersom han nå skal utvises fra Norge. Det var et stort savn for oss alle. Våre gutter ble banket 13-0 av de store, danske fotballguttene som var ett år eldre med tøff spillestil, men med ukuelig mot og styrke ga de aldri opp – fordi de spilte for Mustafa!

IMG_6299

Teamwork, omsorg, vilje og omtanke.

Da danskefergen la til kai i går kveld klokken 18.30, kjørte vi det vi kunne for å rekke kirkekonserten i Vardåsen kirke som var arrangert for Mustafa og hans familie – fordi guttene ville være med kameraten sin og delta i konsertens siste sang: We are the World, We are the Children, en sang til Mustafa og hans familie.

Vi rakk det bare såvidt, og det var med tårer i øynene at guttene våre stod der fremme i en fullsatt kirke og sang for og sammen med kompis, klassevenn og lagkameraten sin – han de snart ikke har lenger. Og de fortalte det også etterpå, at de hadde problemer med å synge fordi de så på Mustafa og kjente følelsene presse på. Mustafa forstår det heller ikke, hvorfor han ikke får bli hos oss lenger. Det er jo her han hører til! Det er jo her han har bodd mesteparten av hans liv!

Dif

Her hører Mustafa hjemme – blant sine venner og lagkompiser, i trygghet og med en mulighet til en fremtid.

Familien kom til Norge desember 2008. Mustafas mor, Samar, har 5 gutter. Minstejenta Sara ble født i Norge i februar 2009 og er norsk. Mor er skilt fra far som ikke har vært i Norge. Barna har ikke kontakt med far. Saken til Samar og barna har pågått i 8 år! Denne saken og saksbehandlingen er umenneskelig.

Samar har i disse årene jobbet som frivillig både i Vardåsen kirke, Galleri Unika, NaKuHel, Røde kors og Hasselbakken her i Asker. Hun har lært seg norsk, er en god ressurs og en god mor. Barna er fullt integrert, men har i alle disse årene slitt med frykt for å måtte forlate landet de har vokst opp i. Den ene sønnen har utviklet posttraumatisk stress. Barna er redd for å sove om natten, redd for at politiet skal komme og ta dem. Samar ble tvangsgiftet. Fordi Samar er skilt, vil hun etter Jordans lov ikke få lov til å beholde barn som er over 12 år. Det vil si at Mustafa og hans eldre brødre skal til en far de knapt kjenner og som ikke vil ha dem. De to yngste guttene Mustafa og Abdel kan ikke skriftlig arabisk og vil derfor ikke kunne følge med i skoleundervisning, så utdannelse og en trygg fremtid er nå tapt for disse guttene.

Samar og datteren Sara på seks år som begynte i 1 klasse i år (nå 2. klasse) , blir sendt til Samar´s mor som bor på Vestbredden. UNE har ikke forholdt seg til faktiske opplysninger og har med dette uforståelige vedtaket om utkastelse fattet i forrige uke, også brutt 5 års regelen. Med 5 årsregelen må utlendinger hatt opphold i Norge i minst fem år før de kan få permanent oppholdstillatelse, noe som også medfører et utvidet vern mot utvisning. Familien Hasan har bodd her i 8 år.

At norske myndigheter splitter opp familier og sender ut barn som har bodd i Norge i 8 år og er fullt integrert – til et land de ikke kjenner, til et land der uroligheter og utrygghet er en del av hverdagen – er ikke bare brudd på 5 årsregelen, det er inhumant, forferdelig og uverdig, og strider mot FNs barnekonvensjon.

 La Mustafa og familien få bli i Norge.

……

Jeg har ikke ord – i dag er vi mange som er triste i Asker. Våre tanker og kjærlighet går til Mustafa og hans familie.

Lover, menneskerettigheter, barns sikkerhet og medmenneskelighet er ikke Norges sterkeste side. Tvert om – og jeg skammer meg!

Trude Helén Hole

lysbilde1

mine-boker-til-10

Reklamer
%d bloggere like this: