Et lite utdrag; Kjære Kristian. Min aller kjæreste gutt…

I dag tenkte jeg å publisere et tredje kapittel fra min nye romandokumentar om selvmord som kommer ut neste år, og som er rimelig snart… Pjuh. And it goes like this:

VINTER

Kjære Kristian. Min aller kjæreste gutt.  Min skjønne, snille, gode, kloke og vakre Kristian, jeg er så utrolig stolt av deg og elsker deg høyere enn alt. Jeg elsker deg så mye. Ord kan ikke beskrive hva jeg føler. Du er alt for meg, absolutt alt. Uten deg er jeg ingenting. Tilgi meg for det jeg nå skal gjøre. Du skjønner det, lille venn, at mamma skal dra bort. Jeg klarer ikke mer, selv om du er min styrke, luften jeg puster inn, blodet som pumper i mine årer, så klarer jeg ikke mer. Jeg er så lei meg for at jeg ikke har mer å gi, at jeg svikter deg, min lille gutt. Men jeg er tom. Tom for alt. Jeg vet ikke om du noensinne kommer til å forstå. Jeg håper egentlig ikke at du vil forstå, bare at du kan akseptere og tilgi når du blir større, selv om jeg ikke kan tilgi meg selv en gang. Jeg håper du forstår at hadde det vært en annen utvei, så hadde jeg valgt det. Men jeg ser det ikke, og tro meg, min kjære, jeg har forsøkt. I fire år har jeg forsøkt. På grunn av deg. Kun på grunn av deg, Kristian. Du har holdt meg oppe, fått meg igjennom dagene, de tunge, rastløse dagene. Dagene jeg gruer meg til og som aldri slutter. Dager som varer uendelig. Dager som sklir over i hverandre som i en evighet. Dager jeg ikke vet hva vil bringe av utfordringer. Usikkerheten og utilstrekkeligheten som alltid følger med det skarpe dagslyset, som gjennomborer meg, følger meg langt inn i mørket, langt inn i drømmene. Usikkerhet som aldri slipper tak, blir et mareritt. Jeg har feilet og får det ikke til. Det å leve. Jeg er sliten. Forferdelig sliten. Så tilgi meg, gutten min. Usikkerhet og utilstrekkelighet er det jeg sitter igjen med. Jeg har mislykkes med livet, min kjære gutt. Min eneste seier er deg, at jeg fikk deg. Det må du aldri glemme. Du er mitt største øyeblikk, min eneste seier, mitt håp og min glede, mitt absolutte alt. Og jeg elsker deg så høyt. Jeg finner ikke ord for hvor mye. Det må du aldri, aldri glemme! Mitt hjerte brister når jeg skriver dette. Jeg kan ikke se. Mine tårer drukner meg stille… Pappa vil ta vare på deg og jeg vil alltid være med deg. Våke over deg. Jeg skal dra nå, gutten min, som jeg har gjort det hver søndag når du skal til pappa, denne gangen forblir jeg borte. Men jeg kommer alltid til å være med deg fordi jeg bor inne i hjertet ditt og du i mitt. Jeg vil være overalt i luften du puster inn. Omfavne deg. Passe på deg, at alt går deg vel. Jeg forlater deg ikke, min kjære sønn. Jeg går bare inn i en annen dimensjon. Husker du vi snakket om Saturn og Jupiter? Og månen og stjernene? Når du ser mot stjernene, så ser du meg. Og jeg ser på deg. Jeg skal våke over deg, lille venn. Og en dag møtes vi igjen. En vakker dag, og alt er bra. Jeg skal vente på deg. Så ikke vær redd, gutten min. Pappa vil passe godt på deg. Bare husk at jeg elsker deg over alt på jord og vil vente på deg på den andre siden. Der alt er bra. Lukk øynene dine nå, Kristian, og kjenn når mamma kysser deg på pannen som så mange ganger før. Et evighetskyss som vil vare i det uendelige, for det gjorde de – de små kyssene våre… Nå får du et evighetskyss fra meg. Det varer evig.

Din mamma.

…..

Minner om at dette er grovtekst – uredigert. Tidligere utdrag fra boken finner dere her – Høst om Sofie kjennerud, og her om Jens Olav Midtgaard.

Det handler om å ta vare på hverandre – om å si noe positivt til dem du møter på din vei – eller i det minste gi fra seg et lite smil. Det kan bety til eller fra.