Bør sykelige overvektige få tilgang til handikapplasser for å spare noen meters gange? Jørgen Foss, lederen av Landsforeningen for overvektige ønsker i følge TV2 at det skal åpnes opp for dette i større grad enn hva som allerede praktiseres. Men er tilretteleggelse for mindre bevegelse for mennesker som trenger det motsatte – et skritt i riktig retning?
Jeg er av den oppfatning at vi selv er ansvarlig for egen helse. Vi bør gjøre det vi kan for å forebygge dårlig helse, samt gjøre vårt for å forbedre den om den er dårlig.
Overvekt, og spesielt sykelig overvekt som rundt 100 000 hevdes å ha i Norge, er et kompleks, sammensatt og vanskelig område å vandres i, men når det er sagt er jeg altså overbevist om vi mennesker er utstyrt med én styringsnøkkel, nemlig det vi har mellom ørene. Sunn fornuft og vilje til å ta ansvar for eget liv er etter min mening sterkt undervurdert i dagens samfunn.
Så i dag henter jeg opp noen ord jeg skrev i 2012 med tittelen Kunsten i å bortforklare i forbindelse med at Jørgen Foss den gang gikk ut i Dagbladet og kritiserte myndighetenes kostholdsråd, fordi en del utsagn fra dette intervjuet krasjer fullstendig med dagens ønske om handikapp plasser.
(Dagbladet 2012) Dagbladets intervju med tittelen Kunsten å Fly, starter med en liten følelsesmessig appell til leserne: Hvor mye skal en feit, liten gutt tåle? De eldre gutta gjemte seg langs skoleveien, spente bein på ham, spyttet, kastet ting på ham. “Jørgen, du er et fettmonster”. De slengte sekken hans i dusjen, låste ham inne på do. År etter år, som om det var slik det skulle være, naturens gang…
(Vel, tenker nå jeg når jeg leser dette – det er ikke bare feite, små gutter som opplever dette. Topptrente, unge piker opplever det også, eller et “stankelbein”, eller en med nydelig rødt hår, litt for mange fregner eller ett rart etternavn, og det er like vondt for alle!)
(Dagbladet) Etter at Jørgen Foss kritiserte myndighetenes kostholdsråd, fikk han pepper fra blant annet Kari Jaquesson som mente han måtte slutte å skylde på andre for et matmisbruk han selv var skyld i.
– Jeg ville snakke sak, så da er det trist med personangrep på meg. Alle rollemodeller, Kari også, burde tenke gjennom hva de sier. Når hun mener det er greit å si at jeg gjemmer meg bak et lass av fett, da tar barn etter henne, sier Jørgen til Dagbladet. -Vi må se på overvektige som en ressurs i samfunnet. De er på alle arbeidsplasser, på bussene. Det er en million overvektige i landet, hundre tusen av dem er sykelig overvektige.
– Det høres ut som et samfunnsproblem? Konkluderer Dagbladets journalist.
– Jo, men vi må tolerere at noen mennesker ønsker å være store. Noen ønsker å veie 150 kilo, andre 80. Det er en myte at store folk er late og syke, at de ligger på sofaen og drikker cola og spiser potetgull. Det viktige er at helsa er god og at samfunnet legger til rette for det, svarer Jørgen. Selv har han blitt så stor at han trodde hjertet ikke ville orke å slå mer, og journalisten spør hvorfor han ikke har slanket seg.
– Ja, hadde jeg oppskriften på hvordan jeg kunne blitt mindre tidligere, ville jeg gjort det. Det er mer komplisert enn som så. Selv om jeg er den første til å anerkjenne at jeg burde spist annerledes. Jeg har ikke levd på salat, altså, men allikevel mener jeg at om jeg hadde spist mye sunnere, ville jeg uansett ikke vært en atlet. Jeg kommer fra en familie av overvektige, uten at det betyr at jeg skylder på gener, svarer Jørgen.
– Men hvorfor må jeg forsvare meg selv? Jeg har aldri vært en monsterspiser. Jeg er Jørgen, jeg har alltid vært feit og stolt, selv om det har kostet mye. Jeg har fått utdelt den kroppen jeg har, fortsetter Jørgen til Dagbladet. Foss mener det mangler tilbud til overvektige og når det gjelder psykologhjelp svarer han:
– Jeg vet ikke. Jeg fikk aldri et slikt tilbud i barndommen. Men jeg tror uansett det må mer til enn noen som sier “gå mer, spis mindre”.
– Har du en spiseforstyrrelse? Spør journalisten igjen.
– Jeg vet ikke. Jeg kunne spist annerledes, men allikevel… Jeg har spist en hel Grandiosa, jeg også, men det er det vel mange gutter som har gjort? Som sagt, hadde jeg visst oppskriften, så, svarer altså Jørgen som ikke har syklet siden han var 11 år – og da på en gul DBS.
Ansvarsfraskrivelse. Jeg blir rett og slett litt oppgitt over denne type svar fra en som skal fremstå som leder og være talerør for en gruppe mennesker. Å være så defensiv og skylde på manglende kunnskap er lite troverdig og vitner om ansvarsfraskrivelse og fører absolutt ingen steder.
At Foss skal ha det til at fedme er et resultat av å ikke vite og ikke ha oppskriften på et sunnere liv, er derfor å sette alle menneskene han representerer i gapestokken – det er rett og slett pinlig.
De fleste barna i gaten der jeg vokste opp på 70 tallet, visste hva som gjorde oss feite! Dette er ikke vitenskap unnet noen få opplyste, det er sunn fornuft – og sunn fornuft er allemannseie. Om du velger å bruke det eller ikke, er en annen sak.
Putter du mer inn i banken enn du tar ut i bevegelse, så legger du på deg. Å late som en ikke vet dette, er altså lite formåltjenelig, spesielt for en som skal fremstå som leder for overvektige. Å ikke gidde derimot, er noe helt annet.
Livstilssykdommer er heller ikke noe som kommer over natten, de fleste vet hvilken vei det går og hvem som til syvende og sist er ansvarlig – og vi vet hva som bør gjøres. Noen trenger en katalysator for å få til endringer. Landsforeningen for overvektige bør være en katalysator og trenger med dette en sterk og tydelig leder. I den andre ytterkanten har vi spiseforstyrrelser. Det finnes hjelp for mennesker som lider av matmisbruk. Det er Foss oppgave å formidle dette, ikke formidle handlingslammelse og ansvarsfraskrivelse på vegne av seg selv og en hel gruppe.
Kunsten å bortforklare. Hele intervjuet Kunsten å fly, som jeg har omdøpt til kunsten å bortforklare, vitner altså om en leder uten selvinnsikt, handlekraft og visjoner, og lite tyder på at dette har endret seg. Hvis Foss ikke vet hva som skal gjøre ham slankere og i bedre form bør han muligens overlate ledervervet til en som vet og som har ambisjoner om å få noe gjort – og ikke minst bruker anledningen i media til å fremme forebyggende løsninger og konkrete tiltak.
Ønskelig å være feit? At vi må akseptere at enkelte “ønsker å veie 150 kilo” som Foss hevder, er for meg en uforståelig uttalelse. Ingen ønsker vel å veie 150 kilo eller i det hele tatt være overvektig! En leder bør holde seg for god til å oppkonstruere sannheter. Å forsøke å bagatellisere fedme, og samtidig stadig peke utover når det gjelder skyld og årsaker, er å gjøre folk med fedmeproblemer en bjørnetjeneste.
Du gjør oss til latter, Jørgen Foss, skriver Heidi Rosander Lund i Dagbladet 20. mars 2014. “Mangelen på respekt overfor denne menneskegruppen, som jeg også tilhører, er forferdelig. Men det hjelper lite at vi sitter og syntes synd på oss selv, og lederen av Landsforeningen for overvektige, Jørgen Foss, gjør ikke situasjonen bedre. Foss’ uttalelser legger et nytt grunnlag for stigmatisering av overvektige, han klager over sin situasjon som overvektig og mener vi må spesialbehandles. Vi er ikke særlig mye annerledes enn resten av befolkningen, vi har bare noen ekstra kilo å bære med oss. Hvis du tror problemet er at vi må gå 15 meter for å komme inn inngangsdøren på kjøpesenteret tar du fullstendig feil. Hvis du, Jørgen Foss, ønsker å gi overvektige mer frihet, så må du stoppe med å fordumme oss, skriver Lund. Artikkelen kan leses her.
Lund gjør det Foss ikke klarer – å stikke fingeren i jorden og kalle en spade en spade, noe som er fornuftig hvis en vil utrette noe og gjøre endringer.
Foss ønsker nå handikapp parkering. I motsetning til hva Foss tror – så vet de fleste at spiser du mer enn du tar ut i bevegelse, blir du overvektig. Alle som sliter med vekten, som meg selv etter min første fødsel, bør derfor velge aktivitet; å gå til butikken, ta trappene i stedet for rulletrapp og heis, gå en liten morgen eller kveldstur, og selvsagt være bevisst på hva en putter i munnen. Foss sier dette ikke er så enkelt – han tar feil.
Det minste de overvektige trenger, er en leder som ytterligere stigmatiserer og stakkarsliggjør dem. Av de ytterst få konkrete tiltakene Foss har kommet med i sin karriere som leder for overvektige, så er nok handikapp parkering derfor et av de dårligste.
Bevegelse bidrar til økt helse – også de små hverdagslige. Å legge til rette for mindre bevegelse og flere stygge blikk er neppe veien å gå.
Hele intervjuet kan du lese her: Kunsten å fly.
Trude Helén Hole, New Spirit.
0 comments on “Bør overvektige gå mindre?”