Please, please, like me, please!

Please, like me, please! Jepp, med jevne mellomrom kommer en epidemi farende over oss som nå. I skrivende stund er det raushet på sosiale medier. Vi teller likes og antall godord og tror at det er oppskriften på lykke og fremgang. Og vi må gi – skal vi få, må vite.

-Åh, flinka! Jeg heier på deg – og du heier på meg, så smaaart!! 🙂

Kvinnelig selvforherligelse på gang. Noen har sikkert fått med seg via aviser og sosiale medier, den rosa, rosebølgen blant kvinner i tiden, …kvinner i tiden – ja, jeg er ironisk. Men det har seg nå slik at kvinner i lederposisjoner i samfunnet nå ser ut til å ha samlet seg i et raust fellesskap og fremsnakker og heier på hverandre som om det var OL på Lillehammer.

-Ekte, nådeløst ærlig, troverdig, fantastisk, fineste deg, flott og bra, You go girl, du er superflink. Ja, det er som en evigvarende champagnesprett. Adjektivene hagler på Twitter, Instagram og FB, fra kvinner og for kvinner. Gladstemmer og hurrarop svever som en vakker vårvind over hele Norge, drevet frem, ikke av tenåringsjenter, men av voksne kvinner i ledende stillinger.

Denne trenden er jo selvsagt hyggelig og skaper nok god stemning. Men er den troverdig og ikke minst, er den konstruktiv og nyttig – eller vil den virke mot sin hensikt på sikt? Jeg bare spør. 

Hverdagsord. Kvinnelige toppledere følger nå altså tenåringsjentenes adferd i sosiale medier, dette i raushetens ånd, og selvsagt er dette også litt sniktaktikkeri – for alle vil være med i roseklubben – der en blir rost opp i skyene sammen med likesinnede. Men i den rosa tenåringsverden er ikke ros-i-ord lenger ord med kraft, det er hverdagsord, fyllord, mainstream ord som brukes hele tiden. Selv om hun en dag poster et bilde som ikke er like fullt så vakkert, men faktisk ganske stygt, så kommer det: –åhhh, så vakker du er!

Gir det mening? Så hva skjer når rosen blir hverdagsord også for kvinnelige toppledere? Hva da? Selv liker jeg å bruke ord med substans og jeg liker å være selektiv med ros. Måtehold gir troverdighet – troverdighet gir mening.

En hund etter ros – en ny trend. Ja, dette er altså en voksende trend og er etter min mening også et sykdomstegn. Trenden nå er altså at jeg bør heie på kvinner, og helst på kvinnelige ledere fordi de utgjør kun 3%. Dette er svært ulogisk for meg. Bare fordi de er kvinner og i mindretall, så skal jeg liksom fremsnakke dem? Vel, det strider i mot min natur som kvotering gjør det. Det samme gjelder norske ledere uavhengig av kjønn, jeg fremsnakker dem ikke bare fordi de er ledere. Og jeg har fortsatt til gode å la meg bli revet med av kvinnelige foredragsholdere i Norge, nettopp fordi det er for mye rosa og for lite substans. Ja, beklager om jeg tråkker noen på tærne nå, men det er nå min ærlige mening.

Jeg ser derfor på denne fremsnakkingstrenden som en ny vårmote. Ja, det faktum at kvinner nå heier på hverandre, fremstilles jo som noe nytt, litt sånn trendy, hippt og kult for kule kvinner i lederstillinger. Kvinner, kvinner verst er så uuut! Ja, det var ironi – har det noen gang vært in?

Motebildet er relativt tydelig altså – ros, ikke ris – er hva vi skal leve av fremover. Men dog, raushet og ros, og at alle skal få til enhver tid? Er det en god idé? Blir ikke dette etter hvert veldig overflatisk og lite konkret?

Gutteklubben grei – eller jenteroseklubben. For å oppsummere, kvinnelige ledere tuller seg inn i en raus og rosa sky, og ter seg som tenåringsjenter der de skryter hverandre opp i skyene. Muligens et svar på den gamle gutteklubben grei, vel, dem om det.

Selv er jeg skeptisk til alle former for gruppetenkning og gruppeadferd. Det samme gjelder samfunnsgrupper som klynger seg sammen og heier på hverandre, som dette fenomenet kan tyde på – med visse kriterier i bånn.

Igjen, misforstå meg rett – jeg elsker altså raushet, og poengterer ofte i mine artikler og foredrag følgende: snakk til, ikke bak, snakk opp, ikke ned – myntet på kvinner som vanligvis er ekspert i det motsatte.

Men alt med måte var det en som sa en gang, for som nevnt, når raushet og godord blir en ukritisk, rosenrød flodbølge i enkelte grupper og i tillegg særdeles opportunistisk, så blir den lite spiselig for folk flest.

And by the way, er det virkelig nødvendig å være så veldig godt likt hele tiden? Bør vi ikke lære oss at noen kanskje ikke liker oss eller det vi gjør, og at det faktisk er helt greit?

Vel, den lekne kvinnen er den nye sterke mannen, forteller Aftenposten, og skal ha det til at menn i lederposisjoner bør lære av kvinnen. Vel, hva kan jeg si? Jeg er heller ikke fan av denne type fraser. En tenåringsjente er en tenåringsjente, en kvinne er en kvinne, og en mann er en mann – og la oss for Guds skyld holde det slik og ikke blande kortene.

For den dagen menn og spesielt menn i ledende posisjoner i samfunnet, begynner med -så fantastisk, heier på deg!! nådeløst ærlig, utrolig givende, superbra, nydelig og vakker, og -you go man! Samt hjerter, smileys og bamser – blir jeg bekymret, virkelig bekymret!

Raushet på sosiale medier er absolutt bra og noe jeg støtter. Men måtehold gir troverdighet og mening. For mange hjerter og for mye ros blir etter min mening litt meningsløst på sikt.

Så jeg syntes med andre ord at det ikke er noen god idé at kvinnelige toppledere adopterer tenåringsjenters adferd i sosiale medier, tar helt av og lar det gå inflasjon med likes og ros fordi det liksom er litt trendy akkurat nå – det tror jeg nemlig får en blåsvart bakside på sikt for kvinnene dette gjelder. Det blir nemlig for gjennomskuelig, for overflatisk og for lite konkret – ja, ganske enkelt litt for rosa med andre ord.

 Trude Helén Hole på en mandag. Peace and love, dere 🙂