Kvinnemagasiner undervurderer kvinnen

Kvinnemagasinene undervurderer kvinnen! Drøye to og et halvt år etter lansering, legger Egmont Hjemmet Mortensen ned «Alt for damene». Bladet, som retter seg mot voksne kvinner, ble lansert i 2011, men klart aldri å få et solid nok fotfeste i markedet, i følge Kampanje.

Kjersti Mo er ansvarlig redaktør i Egmont Hjemmet Mortensen, her med magasinet Alt for Damene.

-Redaksjonen med Christina Dorthellinger Nygaard i spissen har gjort en kjempejobb, og laget et flott og meningsbærende blad med journalistikk som har utmerket og markert seg. Likevel har vi dessverre ikke klart å treffe mange nok kjøpere.

-Vi har satset på gode penner og kvalitetsjournalistikk, men dessverre er leserne ikke blitt mange nok, sier bladets redaktør, Christina Dorthellinger Nygaard.

Vel, dette er et definisjonspørsmål – for hva er en god penn og hva er kvalitetsjournalistikk? Det er jo en grunn til at magasinet legges ned – kanskje leserne er uenige i Dorthellingers definisjon på kvalitetsjournalistikk?

Fordummende innhold. Jeg noterer meg at redaktørene i kvinnemagasiner til stadighet reklamerer med at «kvinner i dag er godt orienterte, ressurssterke og forventer kvalitet – og det skal vi gi dem«. Men saken er at det ikke er tilfelle. Forrige helg holdt jeg vinkurs på Karriereweekend for kvinner, og der fikk vi goodiebags med et lass med kvinnemagasiner, blader jeg ikke kjøper selv fordi de er dyre og inneholder 75% reklame. I tillegg innholder de dårlige artikler med tidligere oppgulp rundt sex, jobb, matoppskrifter, slanketips og «slik får du» mer tid, mer sex, mer overskudd, mer ut av matrestene og andre uvesentligheter.

Hva med å ta høyde for at leserne er selvstendig tenkende og fornuftige individer – vi trenger ikke oppskrifter på hvordan vi skal leve livene våre ned til den minste detalj – av den enkle grunn at den oppskriften ikke finnes!

Vel, en gjennomgang av magasinene hjemme i min egen stue bekrefter hvorfor jeg ikke kjøper kvinnemagasiner. For å illustrere – hver bidige forside er lik forsiden som ble servert forrige uke – og innholdet er som nevnt same shit. Så jeg er uenig med redaktørene i at de leverer kvalitet til kvalitets-bevisste lesere.

Fakta er at kvinnemagasiner i stor grad er fordummende. Jeg snakker på generelt grunnlag og er selvsagt subjektiv. Selvsagt kommer det en bra artikkel i dann og vann – og jeg innrømmer at Tara nummer 15 hadde lesbart innhold, men når 8 av de 9 første sidene er reklame, så er snittet gitt. Jeg reagerer også på at overgangen fra reklame og redaksjonelt innhold i stadig større grad er flytende.

Rosa, snille og smilende bilder. Jeg kan by litt på meg selv for å illustrere ytterligere. Det siste året har jeg stilt opp i samme kvinnemagasin to ganger. Den ene artikkelen skulle omhandle mitt liv som eneforsørger, og jeg svarte meget godt og utdypende på hvordan jeg fikser oppvaskemaskin, skifter dekk og ordner forsikringer etc selv. Poenget mitt var at dette handler om tankesett – gutter i dag lærer ikke mer om dette enn oss kvinner, så hvorfor skal vi ikke kunne fikse ting selv?

Magasinets tittel på dette var Den nye superkvinnen med et helsides og et halvsides bilde av meg og omtrent ti setninger. Skjønner? Poenget er at etter så mye jeg ga av meg selv i den artikkelen med tanker, råd og tips, og det å se ting fra et større perspektiv, så var det skuffende å se at magasinet brukte så mye plass til bilder i stedet for innhold. En egen fotograf ble sågar sendt ut, for bildene skulle ha en lys, søt, rosa og positiv appell i stil med magasinet etter det fotografen fortalte meg.

Vel, et halvt år senere spurte magasinet igjen om de kunne få lage en ny artikkel basert på alt jeg hadde nevnt om å mekke bil, og jeg som absolutt ikke er en superkvinne, men superdum, svarte ok. Og nok en gang, et helsides bilde og fem setninger. Ingenting om hvordan en fikset viftereim før i tiden, hvordan komme seg fri om du har kjørt deg fast i sneen, i sand eller i en sump, hva du gjør når bilen lekker vann i ørkenen, hvilke bilegenskaper du liker og hvorfor, hvordan skifte sikringer i bilen, skifte dekk, olje og lyspærer, eller fester understellet, og ikke minst hvor bra det er å ha gaffateip liggende. Skjønner? Jeg skrev nemlig alt dette og sendte det over i likhet med artikkelen før – det var bra med innhold, men det var altså viktigere med bilder! Rosa, snille og smilende bilder som passer inn i «magasinets helhetsbilde».

Mettet på skjønnhet. Greien er at kvinner i dag er ikke rosa, snille og smilende. Vi er ikke interessert i navlebeskuende magasinjournalistikk, happy go luckybilder, og vi er ikke interessert i å lese om hva redaktørene har i klesskapet sitt! Jeg tror ganske enkelt at kvinner er mettet på skjønnhet. Vi er mettet på glansede fasader – vi vet at det ytre er en skjør verdi å satse på! Vi er det redaksjonene selv sier, men ikke selv skjønner: -oppegående, smarte, kunnskapsrike, vitevillige kvinner, lystne på reportasjer som gir mening!

Når redaktørene ikke forstår hva leserne vil ha, går salget ned – det er enkel matematikk.

Å føre leserne bak lyset. For å ta et ytterligere eksempel. På forsommeren hadde Alt for Damene et «intervju» med Jo Nesbø, med følgende på forsiden: «Jo Nesbøs opp og nedturer», og jeg tenkte jøss, har Nesbø omsider bydd litt på seg selv? Dette må jeg kjøpe. Som tenkt så gjort. Men artikkelen som ble presentert som magasinets eget, inneholdt absolutt ikke noe nytt. Tvert om var dette et gammelt og kjøpt intervju som er å finne på nett – ja, media kjøper artikler fra hverandre, det er bare slik det er. Men:

1. Å late som at dette er et eget, intimt intervju – når magasinet overhodet ikke en gang har snakket med vedkommede, er ikke greit. Det er lureri.

2. Å presentere dette som «opp og nedturer» og som noe nytt om Nesbø, når det ikke står noe som helst om dette i artikkelen – er ikke bare tåpelig, det er å føre leserne bak lyset.

Dette tok jeg den gang opp med Alt for Damenes redaktør Dorthellinger Nygaard fordi jeg mente at dette ikke bare er urederlig – men også viser mangel på respekt for leserne. Jeg kjøpte en vare jeg ikke fikk. Svaret var nedslående og arrogant, og nettopp derfor gikk magasinet dunken – de undervurderte leserne sine!

Nedtur for kvinnemagasinene. Episodene som nevnt er neppe hva vi kaller kvalitetsjournalistikk – det er hva vi kaller slepphendt journalistikk. Jeg tror at flere kvinnemagasiner vil gå samme veien som Alt for damerne om ikke redaksjonene nå begynner å servere mer matnyttig innhold. Kvinnelige redaktører kan jo eksempelvis begynne med å bruke spalteplassen sin til å skrive om annet enn hva som er it-fargene på vinterens neglelakker – for det vet vi, det leste vi i fjor.

Trude Helén Hole

Skjermbilde 2017-09-29 kl. 09.55.27

 

Advertisements

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s