Denne vinteren og våren fokuserer jeg på å få ferdig min siste bok. Så noen har kanskje merket at oppdateringer her på bloggen ikke foregår like ofte som før – men dette er altså årsaken. Og mindre blir det ettersom det nå er vinterferie – for da slår jeg nemlig av alt som har med jobb å gjøre og fokuserer på tid og lek sammen med det som er viktig her i livet – mennesker vi elsker og har kjær. Og jeg håper dere gjør det samme i ferien, slår av sosiale medier og heller nyter tilstedeværelse – for det er nemlig det livet handler om.
Men før jeg kobler ut har jeg lyst å gi dere en liten smakebit på bokprosjektet jeg holder på med nå. Vi følger syv ulike sjebner, så her får dere møte fire av dem i tilfeldig rekkefølge og kapitler av boken – 13 år gamle Kaja Johansen, 28 år gamle Lars Øvrebø, 24 år gamle Sofie Kjennerud og 89 år gamle Jens Olav Midtgaard.
Kaia Johansen pakket gymtøyet og sa adjø til moren som fortsatt stod på kjøkkenet. Hun hatet gym. Det ble alltid sagt så mange ord før, under og etter gymtimene. Kaja gikk ned betongtrappene og bortover gangveien mot det neste tunet, det hvite boligtunet med det parkliknende utearealet. Husene hun egentlig hadde lyst å bo i, så rent og ryddig og pent. Ingen skitt. Ingen mørke kroker. Hun så mot krysset og svingen der den svalt dreide mot venstre og nedover mot skolen. Det var fra det krysset at ting kunne skje, at noen kunne gjøre henne noe, si noe stygt, dytte henne ned i grøften, kaste snøball på henne, spenne bein på henne, fryse henne ut med blikk og hvisking. Eller latter. Hun skjønte ikke hvorfor, hadde bare akseptert at det var slik det var. Det var slik livet hennes hadde blitt. 12 år gammel. Slik var det bare. Snart 13. Alt hun kunne gjøre var å forsøke komme seg til og fra skolen uten skader, uten nedverdigelser. Uten å bli sett. Hun kunne i hvert fall prøve. Hun prøvde hver dag. Hver eneste, bidige dag. Dag etter dag. Uke etter uke. Å usynliggjøre seg. Forsvinne. Det ringte inn 08.30. Det tok henne fem minutter å gå til og fra skolen. Fem smertefulle minutter som varte et helt liv.
Lars Øvrebø la på fem kilo til på hver side, kjente kroppen manne seg opp til neste utfordring, kjente blodet pirre i årene, trakk pusten dypt gjennom nesen, lot den ene neven lukke seg om det andre håndleddet, vred rundt på leddet som var fanget, tre halve omdreininger, løsnet grepet, gjentok med den andre armen, tre halve omdreininger, satte seg ned, trakk et dypt pust før han lot ryggen senke ned mot benken, lot hendene finne sin faste plass på vektstangen, hevet armene og så rett over på automatgir. Ned, pust ut, opp, teknikk, styrke, ned, pust inn, teknikk, styrke og opp, opp, opp. I den siste skrek det aggressivt i hele kroppen. Opp! Der! Klangen! Den skarpe lyden som meldte du er i mål. Du vant! Lars reiste seg og ble sittende og puste. Stille. Han stirret rundt i lokalet uten å se. Ble bare sittende og nyte varmen i kroppen, musklene som sprengte under huden. Nøt kontrollen han hadde. Han var mester over egen kropp. Den lystret som før. Lars lot venstre hånd føre opp og stryke over høyre underarm. Den var ikke fornøyd og snakket dypt til ham, som stille murring, ba ham om å ta det rolig. Han kjente på den lille antydningen til smerte, kjente på irritasjonen som meldte sin ankomst, senebetennelse, den han hadde slitt med en måneds tid nå, den han trodde var borte meldte nå sin spede ankomst, ba ham om å roe litt ned. Men han kunne ikke roe ned. Han var minst 15 kilo over der han skulle ligge. Han måtte tilbake til det nivået. Da ville ting ordne seg og bli som før. Han ville forsøke det uten å dope seg denne gangen. Ville ha kontrollen selv, ikke la dopet styre. Ville ikke la noe annet styre livet hans enn ham selv. Lars kjente det småprikke i Flexor Carpi Ulnaris og masserte muskelen forsiktig. En senebetennelse kunne han lett overstyre. Men ok, tenkte han, han skulle ta det litt rolig, en måned med rolig trening, ikke forhaste seg, øke jevnt og trutt, trappe ned på de helvetes medisinene legene foret ham med, som ikke var stort annet enn dopet han brukte tidligere, men i en annen form. En lovlig form. Medisiner som styrte livet hans like mye som dopet hadde gjort det, dopet som fikk ham til å bli utagerende og hissig, temperamentsfull og usikker. Medisiner som skulle gjøre bot og bedring, var søppel som gjorde akkurat det samme som det han tok før, men gjorde ham fet i tillegg til depressiv og psykotisk. Lars fjernet fem kilo på hver side, erstattet dem med ti, satte seg ned, pustet, kjente kroppen forberede seg på en ny runde. Det beste ved det hele. Satte seg ned på benken. Tok et langt magadrag, lot pusten sive sakte ut gjennom munnen. Lukket øynene. Kjente plutselig smaken av blod i kjeften, smaken av kaldt metall. Så kompisen vakle bakover i sakte film, øynene som rullet bakover i hodet og blodet som sprutet ut av munnen.
-Sofie Kjennerud? Sofie så på den hvitkledte damen som stod i døren og ropte navnet hennes. Hun reiste seg og fulgte etter henne innover i gangen, den lange gangen hun hadde gått før. Den kalde lysegrønne veggen hånte henne, fikk det til å gå frysninger gjennom kroppen hennes, fra hodet til det ytterste på tærne. Det var som om grønnfargen gliste mot henne. -Jasså, er du her igjen? Fikk du ikke nok av meg forrige gang? Liker du grønt så godt? Gusjegrønt? Fargen på veggen hvisket spørsmålene stille mot henne. Jo, det fikk hun. Hun fikk mer enn nok forrige gang. Da de slapp henne ut var hun bestemt på å aldri sette sin fot mer inn i dette bygget, dette jævlige bygget med de hvite menneskene og de grønne veggene. De håpløse bildene som hang på skakke overalt, som om de var slengt på veggen for å dekke over hull. Stygge hull. Hull som ikke måtte vises, som ikke fortjente å være der på veggen så alle kunne se dem. Hull som måtte skjules for omverdenen, skjules med enda styggere ting som de skakke, stygge bildene. De døde bildene. Hvorfor kunne de ikke pynte med pene bilder, bilder som hang rett, bilder som var noe å se på? Noe fint som kunne by på en flukt fra hverdagen. Bilder som kunne by på en drøm langt bort fra hverdagen. Den stygge hverdagen som var som et hull. Et stort svart hull.
Jens Olav Midtgaard smurte knekkebrødet med Bremyk, mye Bremyk. Deretter fulgte to skiver med brunost på hvert knekkebrød. Kjelen begynte å pipe et langt evighetshyl. Det var først etter at Åse var død at han hadde hørt lyden. Han tenkte på det nå, at han egentlig aldri hadde reflektert over den hylende lyden da Åse var sjef på kjøkkenet. Hun var stort sett sjef over det meste og han elsket det slik. Ikke det, han var ikke noe tøffelhelt. Han var jo formann og tillittsvalgt og hadde vunnet frem i mange fighter i en tøff oljebransje. Men hjemme var det Åse som rådet, og han likte det slik. Han flyttet kjelen til side og fyllte termosen med solbærsaft, deretter fyllte han opp resten med varmt vann. Det var slik de gjorde det – ingen tur uten knekkebrød, solbærsaft og Kvikklunsj. Jens Olav fikk aldri saften like god som Åse. Han visste han hadde for lite saft i. Den ble for tynn, for spinkel, for kjedelig og for smakløs, alt Åse ikke var. Hver eneste gang helte han i mer solbærsaft, i den tro at nå var det bra, og like ofte var det ikke det allikevel. Han satte termosen i sekken og tenkte at nå var det bra, nå skulle saften smake som den skulle. Han pakket knekkebrødene inn i papir, han visste ikke helt om det var riktig papir, om det var bakepapir eller brødpapir han brukte. Var det noe som het brødpapir? Matpakkepapir kanskje… Og til slutt hentet han to pakker Kvikklunsj fra skapet og plasserte dem i den ytterste lommen. Jens Olav tok med seg sekken og ruslet ut i gangen, snudde seg, gikk tilbake mot stuen og ble stående et øyeblikk og se seg rundt. Et lite smil bredte seg om den gamle mannen munn. Jens Olav gikk deretter ut i gangen og tok på seg skoene uten problemer, uten å føle seg stiv i kroppen, uten å måtte lene seg til veggen. Han følte seg lett til sinns og lett i kroppen. Følte seg ung. Følte seg som den gangen de skulle på date for første gang, oppstemt, glad og lett til sinns. Han låste begge låsene i døren og smilte, for dette var første gang så lenge de hadde bodd her, og det måtte jo være noen og 40 år, at han også låste reservelåsen. Deretter kjente han etter om døren virkelig var låst som om den ikke skulle være det. Se der, ja, tenkte han og gliste stort, en kan faktisk endre seg, tenkte han muntert. Åse pleide å si det om folk, at folk kunne endre seg. Han hadde ikke trodd stort på det. Men ja, nå skulle Åse ha sett ham, ikke det, han var sikker på at hun gjorde det. Så på ham akkurat nå, som alltid. Jens Olav åpnet garasjedøren. Den føltes lett som en vind, nesten åpnet seg av seg selv, lukket den stille bak seg. Skrudde på den uvillige lysbryteren ved døren. Det dulme lyset som knapt ga noe lys, men absolutt nok, skinte litt ekstra. Den lille, enkle og lett støvete lyspæren som hang midt i taket, som aldri hadde hatt noen kuppel rundt seg, som aldri hadde sviktet, lyste som for 40 år siden, det føltes i hvert fall slik. Ja, han undret seg om han noen gang hadde skiftet den. Kanskje Åse hadde gjort det. Jo, det var godt mulig. Jens Olav satte seg inn i bilen, åpnet opp vinduene på begge sidene, startet den rustne motoren som svarte med å hoste ufrivillig. Trykket hardt på gassen til motoren ga etter og gikk over i en nesten stabil og rustikk rumling. Jens Olav måtte nesten le, gasset litt til, klappet bilen på dashbordet og tenkte at han jaggu hadde holdt ut i tykt og tynt, bilen også. En blå Ford Mondeo 1983 modell. Han dyttet inn kassetten med The Righteous Brothers – Unchained Melody skurret i høytalerne, -Oh, my love, my darling, I’ve hungered for your touch. A long, lonely time. Time goes by so slowly. And time can do so much. Are you still mine… Jens Olav åpnet opp sekken, og hentet ut saften. Helte opp i en kopp, satte den på setet ved siden av. Hennes kopp. Helte opp en kopp til, hans kopp. Åpnet en pakke Kvikklunsj, knakk den i fire biter og puttet en halv bit i munnen. Den smakte alldeles utmerket. Jens Olav nippet til saften. Den smakte alldeles utmerket den også – akkurat slik den skulle. Et smil lekte seg på ny rundt den gamle mannens munn. For en deilig dag, tenkte han, mens han justerte det slitte setet så langt bak som han kunne. Tok en ny bit av Kvikklunsjen, lot den ligge i munnen for å godgjøre seg, lyttet til verdens vakreste sang, verdens flotteste stemme, teksten, sangen deres… -Lonely rivers flow, to the sea, to the sea. To the open arms of the sea. Lonely rivers sigh “Wait for me, wait for me”. I’ll be coming home, wait for me… Jens Olav lente seg godt tilbake i setet, lyttet og lukket øyene. Åse, nå kommer jeg til deg.
…….
Ja, nå lurer dere vel og det er i bunn og grunn også meningen. Jeg håper å få ferdigstilt boken ila to, tre måneder og jeg håper den vil være til stor hjelp for de av oss som ikke har det så bra – det finnes alltid en løsning og det finnes hjelp å få. Mer om dette kommer senere. Vel, da gjenstår det bare å ønske dere alle en riktig god vinterferie. Husk å leve mens du lever og ta vare på de du har kjær. Gi et lite smil til små og store du møter på din vei, også de du ikke kjenner. Et blikk og et smil kan gjøre så mye mer enn du tror – det kan faktisk redde liv. God ferie, dere:-)
Hei dere.
Denne vinteren og våren fokuserer jeg på å få ferdig min siste bok. Så noen har kanskje merket at oppdateringer her på bloggen ikke foregår like ofte som før – men dette er altså årsaken. Og mindre blir det ettersom det nå er vinterferie – for da slår jeg nemlig av alt som har med jobb å gjøre og fokuserer på tid og lek sammen med det som er viktig her i livet – mennesker vi elsker og har kjær. Og jeg håper dere gjør det samme i ferien, slår av sosiale medier og heller nyter tilstedeværelse – for det er nemlig det livet handler om.
Men før jeg kobler ut har jeg lyst å gi dere en liten smakebit på bokprosjektet jeg holder på med nå. Vi følger syv ulike sjebner, så her får dere møte fire av dem i tilfeldig rekkefølge og kapitler av boken – 13 år gamle Kaja Johansen, 28 år gamle Lars Øvrebø, 24 år gamle Sofie Kjennerud og 89 år gamle Jens Olav Midtgaard.
Kaia Johansen pakket gymtøyet og sa adjø til moren som fortsatt stod på kjøkkenet. Hun hatet gym. Det ble alltid sagt så mange ord før, under og etter gymtimene. Kaja gikk ned betongtrappene og bortover gangveien mot det neste tunet, det hvite boligtunet med det parkliknende utearealet. Husene hun egentlig hadde lyst å bo i, så rent og ryddig og pent. Ingen skitt. Ingen mørke kroker. Hun så mot krysset og svingen der den svalt dreide mot venstre og nedover mot skolen. Det var fra det krysset at ting kunne skje, at noen kunne gjøre henne noe, si noe stygt, dytte henne ned i grøften, kaste snøball på henne, spenne bein på henne, fryse henne ut med blikk og hvisking. Eller latter. Hun skjønte ikke hvorfor, hadde bare akseptert at det var slik det var. Det var slik livet hennes hadde blitt. 12 år gammel. Slik var det bare. Snart 13. Alt hun kunne gjøre var å forsøke komme seg til og fra skolen uten skader, uten nedverdigelser. Uten å bli sett. Hun kunne i hvert fall prøve. Hun prøvde hver dag. Hver eneste, bidige dag. Dag etter dag. Uke etter uke. Å usynliggjøre seg. Forsvinne. Det ringte inn 08.30. Det tok henne fem minutter å gå til og fra skolen. Fem smertefulle minutter som varte et helt liv.
Lars Øvrebø la på fem kilo til på hver side, kjente kroppen manne seg opp til neste utfordring, kjente blodet pirre i årene, trakk pusten dypt gjennom nesen, lot den ene neven lukke seg om det andre håndleddet, vred rundt på leddet som var fanget, tre halve omdreininger, løsnet grepet, gjentok med den andre armen, tre halve omdreininger, satte seg ned, trakk et dypt pust før han lot ryggen senke ned mot benken, lot hendene finne sin faste plass på vektstangen, hevet armene og så rett over på automatgir. Ned, pust ut, opp, teknikk, styrke, ned, pust inn, teknikk, styrke og opp, opp, opp. I den siste skrek det aggressivt i hele kroppen. Opp! Der! Klangen! Den skarpe lyden som meldte du er i mål. Du vant! Lars reiste seg og ble sittende og puste. Stille. Han stirret rundt i lokalet uten å se. Ble bare sittende og nyte varmen i kroppen, musklene som sprengte under huden. Nøt kontrollen han hadde. Han var mester over egen kropp. Den lystret som før. Lars lot venstre hånd føre opp og stryke over høyre underarm. Den var ikke fornøyd og snakket dypt til ham, som stille murring, ba ham om å ta det rolig. Han kjente på den lille antydningen til smerte, kjente på irritasjonen som meldte sin ankomst, senebetennelse, den han hadde slitt med en måneds tid nå, den han trodde var borte meldte nå sin spede ankomst, ba ham om å roe litt ned. Men han kunne ikke roe ned. Han var minst 15 kilo over der han skulle ligge. Han måtte tilbake til det nivået. Da ville ting ordne seg og bli som før. Han ville forsøke det uten å dope seg denne gangen. Ville ha kontrollen selv, ikke la dopet styre. Ville ikke la noe annet styre livet hans enn ham selv. Lars kjente det småprikke i Flexor Carpi Ulnaris og masserte muskelen forsiktig. En senebetennelse kunne han lett overstyre. Men ok, tenkte han, han skulle ta det litt rolig, en måned med rolig trening, ikke forhaste seg, øke jevnt og trutt, trappe ned på de helvetes medisinene legene foret ham med, som ikke var stort annet enn dopet han brukte tidligere, men i en annen form. En lovlig form. Medisiner som styrte livet hans like mye som dopet hadde gjort det, dopet som fikk ham til å bli utagerende og hissig, temperamentsfull og usikker. Medisiner som skulle gjøre bot og bedring, var søppel som gjorde akkurat det samme som det han tok før, men gjorde ham fet i tillegg til depressiv og psykotisk. Lars fjernet fem kilo på hver side, erstattet dem med ti, satte seg ned, pustet, kjente kroppen forberede seg på en ny runde. Det beste ved det hele. Satte seg ned på benken. Tok et langt magadrag, lot pusten sive sakte ut gjennom munnen. Lukket øynene. Kjente plutselig smaken av blod i kjeften, smaken av kaldt metall. Så kompisen vakle bakover i sakte film, øynene som rullet bakover i hodet og blodet som sprutet ut av munnen.
-Sofie Kjennerud? Sofie så på den hvitkledte damen som stod i døren og ropte navnet hennes. Hun reiste seg og fulgte etter henne innover i gangen, den lange gangen hun hadde gått før. Den kalde lysegrønne veggen hånte henne, fikk det til å gå frysninger gjennom kroppen hennes, fra hodet til det ytterste på tærne. Det var som om grønnfargen gliste mot henne. -Jasså, er du her igjen? Fikk du ikke nok av meg forrige gang? Liker du grønt så godt? Gusjegrønt? Fargen på veggen hvisket spørsmålene stille mot henne. Jo, det fikk hun. Hun fikk mer enn nok forrige gang. Da de slapp henne ut var hun bestemt på å aldri sette sin fot mer inn i dette bygget, dette jævlige bygget med de hvite menneskene og de grønne veggene. De håpløse bildene som hang på skakke overalt, som om de var slengt på veggen for å dekke over hull. Stygge hull. Hull som ikke måtte vises, som ikke fortjente å være der på veggen så alle kunne se dem. Hull som måtte skjules for omverdenen, skjules med enda styggere ting som de skakke, stygge bildene. De døde bildene. Hvorfor kunne de ikke pynte med pene bilder, bilder som hang rett, bilder som var noe å se på? Noe fint som kunne by på en flukt fra hverdagen. Bilder som kunne by på en drøm langt bort fra hverdagen. Den stygge hverdagen som var som et hull. Et stort svart hull.
Jens Olav Midtgaard smurte knekkebrødet med Bremyk, mye Bremyk. Deretter fulgte to skiver med brunost på hvert knekkebrød. Kjelen begynte å pipe et langt evighetshyl. Det var først etter at Åse var død at han hadde hørt lyden. Han tenkte på det nå, at han egentlig aldri hadde reflektert over den hylende lyden da Åse var sjef på kjøkkenet. Hun var stort sett sjef over det meste og han elsket det slik. Ikke det, han var ikke noe tøffelhelt. Han var jo formann og tillittsvalgt og hadde vunnet frem i mange fighter i en tøff oljebransje. Men hjemme var det Åse som rådet, og han likte det slik. Han flyttet kjelen til side og fyllte termosen med solbærsaft, deretter fyllte han opp resten med varmt vann. Det var slik de gjorde det – ingen tur uten knekkebrød, solbærsaft og Kvikklunsj. Jens Olav fikk aldri saften like god som Åse. Han visste han hadde for lite saft i. Den ble for tynn, for spinkel, for kjedelig og for smakløs, alt Åse ikke var. Hver eneste gang helte han i mer solbærsaft, i den tro at nå var det bra, og like ofte var det ikke det allikevel. Han satte termosen i sekken og tenkte at nå var det bra, nå skulle saften smake som den skulle. Han pakket knekkebrødene inn i papir, han visste ikke helt om det var riktig papir, om det var bakepapir eller brødpapir han brukte. Var det noe som het brødpapir? Matpakkepapir kanskje… Og til slutt hentet han to pakker Kvikklunsj fra skapet og plasserte dem i den ytterste lommen. Jens Olav tok med seg sekken og ruslet ut i gangen, snudde seg, gikk tilbake mot stuen og ble stående et øyeblikk og se seg rundt. Et lite smil bredte seg om den gamle mannen munn. Jens Olav gikk deretter ut i gangen og tok på seg skoene uten problemer, uten å føle seg stiv i kroppen, uten å måtte lene seg til veggen. Han følte seg lett til sinns og lett i kroppen. Følte seg ung. Følte seg som den gangen de skulle på date for første gang, oppstemt, glad og lett til sinns. Han låste begge låsene i døren og smilte, for dette var første gang så lenge de hadde bodd her, og det måtte jo være noen og 40 år, at han også låste reservelåsen. Deretter kjente han etter om døren virkelig var låst som om den ikke skulle være det. Se der, ja, tenkte han og gliste stort, en kan faktisk endre seg, tenkte han muntert. Åse pleide å si det om folk, at folk kunne endre seg. Han hadde ikke trodd stort på det. Men ja, nå skulle Åse ha sett ham, ikke det, han var sikker på at hun gjorde det. Så på ham akkurat nå, som alltid. Jens Olav åpnet garasjedøren. Den føltes lett som en vind, nesten åpnet seg av seg selv, lukket den stille bak seg. Skrudde på den uvillige lysbryteren ved døren. Det dulme lyset som knapt ga noe lys, men absolutt nok, skinte litt ekstra. Den lille, enkle og lett støvete lyspæren som hang midt i taket, som aldri hadde hatt noen kuppel rundt seg, som aldri hadde sviktet, lyste som for 40 år siden, det føltes i hvert fall slik. Ja, han undret seg om han noen gang hadde skiftet den. Kanskje Åse hadde gjort det. Jo, det var godt mulig. Jens Olav satte seg inn i bilen, åpnet opp vinduene på begge sidene, startet den rustne motoren som svarte med å hoste ufrivillig. Trykket hardt på gassen til motoren ga etter og gikk over i en nesten stabil og rustikk rumling. Jens Olav måtte nesten le, gasset litt til, klappet bilen på dashbordet og tenkte at han jaggu hadde holdt ut i tykt og tynt, bilen også. En blå Ford Mondeo 1983 modell. Han dyttet inn kassetten med The Righteous Brothers – Unchained Melody skurret i høytalerne, -Oh, my love, my darling, I’ve hungered for your touch. A long, lonely time. Time goes by so slowly. And time can do so much. Are you still mine… Jens Olav åpnet opp sekken, og hentet ut saften. Helte opp i en kopp, satte den på setet ved siden av. Hennes kopp. Helte opp en kopp til, hans kopp. Åpnet en pakke Kvikklunsj, knakk den i fire biter og puttet en halv bit i munnen. Den smakte alldeles utmerket. Jens Olav nippet til saften. Den smakte alldeles utmerket den også – akkurat slik den skulle. Et smil lekte seg på ny rundt den gamle mannens munn. For en deilig dag, tenkte han, mens han justerte det slitte setet så langt bak som han kunne. Tok en ny bit av Kvikklunsjen, lot den ligge i munnen for å godgjøre seg, lyttet til verdens vakreste sang, verdens flotteste stemme, teksten, sangen deres… -Lonely rivers flow, to the sea, to the sea. To the open arms of the sea. Lonely rivers sigh “Wait for me, wait for me”. I’ll be coming home, wait for me… Jens Olav lente seg godt tilbake i setet, lyttet og lukket øyene. Åse, nå kommer jeg til deg.
…….
Ja, nå lurer dere vel og det er i bunn og grunn også meningen. Jeg håper å få ferdigstilt boken ila to, tre måneder og jeg håper den vil være til stor hjelp for de av oss som ikke har det så bra – det finnes alltid en løsning og det finnes hjelp å få. Mer om dette kommer senere. Vel, da gjenstår det bare å ønske dere alle en riktig god vinterferie. Husk å leve mens du lever og ta vare på de du har kjær. Gi et lite smil til små og store du møter på din vei, også de du ikke kjenner. Et blikk og et smil kan gjøre så mye mer enn du tror – det kan faktisk redde liv. God ferie, dere:-)
Trude Helén Hole, New Spirit Communication
Share this: