Og jeg snakker spesielt om voldtekter og misbruk av barn. I dag kan vi i Aftenposten lese om den 16 år gamle jenta som anmeldte en grov overfallsvoldtekt for to år siden. I dag ligger anmeldelsen fortsatt i politiets skuff. Jenta føler at hun ikke blir tatt seriøst, at dette er et nytt overgrep – og hun har selvsagt rett – for dette er skammelig. Politiet burde anmeldes for grov tjenesteforsømmelse, noe jeg også har skrevet om tidligere. Videre kan vi ta Vågasaken som et annet eksempel som jeg tidligere har skrevet om blant annet her. For hva var det egentlig anken gikk ut på? At det i det hele tatt har forekommet overgrep, eller omfanget?
Og hvem måtte forsvare seg, jenta eller Øygarden. Hvem var offer og hvem var overgriper?
Foto: Nettavisen
Sexdetaljer. Øygards forsvarer Mette Yvonne Larsen var gjennom hele farsen tro mot sin taktikk om å trekke jentas troverdighet i tvil, en strategi jeg har lite sans for. Om jenta i sitt korte liv har gjort ditt eller datt med vitners stempel, så skal ikke dette tillegges relevanse i denne eller andre saker av tilsvarende art. At forsvarer Larsen og Øygarden i tillegg brukte media i sin skitne kamp og med det påførte jenta mer ufortjent dritt – er også skammelig.
Alle mennesker er like mye verdt – spesielt barn. Et overgrep er et for mye!
Forsvarer Larsen påpekte under anken at jenta hadde forklart seg noen nyanser forskjellig fra tidligere, og mente at antall samleier – tallet 50 var nevnt, var noe mindre enn først antatt. Og dette våset serverte hun altså i retten.
Hva kan en si? At det forventes at jenta som faktisk ikke er den tiltalte, skal huske eksakt antall samleier, samt detaljer, for så å kunne videreformidle dette i retten, for offentligheten – er forunderlig og forkastelig, og hva er formålet? Et samleie med en mindreårig er et for mye. Jeg får for øvrig lyst å spørre Larsen om hun kan redegjøre for sine 50 siste samleier i detalj. På den annen side, kanskje hun kan det.
Offeret blir sittende med bevisbyrden. I overgripssaker må ofte den forulempede bevise at denne ikke har fremprovosert noe ved å være den personen en er. Og det blir feil i mitt hode. En god rettspraksis i overgripssaker må være å forholde seg til fakta, nemlig hva som konkret har foregått mellom overgriper og offer. I dette tilfellet, en ung jente – en eldre mann, og bevisbyrden må plasseres der den skal. Hvis vi skal tillate rettslig anarki og intimspørsmål som ikke er relevant, slik praksisen tydeligvis er i dag – hvorfor ble ikke Øygard spurt om tilsvarende som jenta? Hvorfor ble ikke Øygards adferd, eventuelle sexpreferanser og historikk et like stort element i saken som jentas. Jeg bare undrer.
Offeret utsettes for nye overgrep. Jeg mener altså at når det går så langt at forsvarsadvokaten tillates å trekke en 13 år gammel jentes troverdighet og integritet i tvil ved å spørre denne ut om intimdetaljer og ved å hente inn vitner som kan skitne henne til, og prosedere dette både i retten og i media – så har det gått for langt.
Det er hårreisende at offeret i overgripssaker i tillegg til å være et offer, må blottlegge seg og forsvare sitt menneskeverd.
Og det er her jeg mener norsk rettspraksis blir en ny overgriper, fordi den tillater intimgransking og dissikering av offeret. I tillegg til å ha vært utsatt for overgrep, må du som offer tåle ydmykelser – du må tåle å bli stemplet.
Dette er ikke ok. Den 16 år gamle jenta som anmeldte en grov overfallsvoldtekt som hendte da hun var 14 år, samt sistnevnte, og mange andre i samme situasjon, hadde fortjent å bli behandlet med respekt. Norsk rettspraksis i overgripssaker slik den utøves i dag, er en ny overgriper. Noe må gjøres!
Trude Helén Hole
0 comments on “Norsk politi og rettspraksis – en overgriper”