Den nye terroren. Avslutninger og bursdager! Og jeg mener det. Avslutninger, bursdager, foreldreutvalg, forestillinger, idretts- barnehage og skolestyrer, arrangementskomiteer, klassefestkomiteer, 17 maikomiteer, foreldregrupper opp og i mente, and you name it! And I have done it all.
Det er et gjennom-organisert tyrannihelvete vi lever i, og spørsmålet jeg stiller meg, er det virkelig nødvendig å gjennom-organisere alt? Og hvorfor må alt absolutt foregå de to siste ukene før ferien, og ikke minst, for hvem gjør vi dette… Barna?
Men man stiller da opp, må vite, og jeg stiller også opp, bare så det er sagt! Men det var kun fordi jeg ble presset til det på foreldremøtet. Vel, å være med i 17 maikomiteen var absolutt det mest idiotiske jeg har vært med på – noen sinne!
Det hele begynte slik en mandag kveld på 17 maikomiteens første møte. Jeg kom 15 minutter for sent fordi jeg hadde glemt at jeg var med i komiteen. Jeg forsøkte å fortrenge det og klarte det nesten. Men tankens kraft hjelper ikke – og en slipper ikke unna, så nøyaktig 20.05 ble jeg oppringt av komiteens leder, fru Grung som lurte på hvor jeg var blitt av.
Alle de andre i komiteen som kom presis, kunne hun formidle.
Jeg fikk selvsagt dårlig samvittighet med det samme…. eller nei, jeg fikk ikke det. Jeg ble derimot skikkelig irritert fordi jeg innså at jeg med dette helvetes møtet ville gå glipp av Ungkaren. Men fordi jeg ikke klarer å lyve, det vil si å si at jeg var syk eller noe, så måtte jeg bare bite i det sure eplet og sa jeg var på vei. Noe jeg faktisk var etter tre minutter.
Så da trasket jeg sur og jævlig nedover mot skolen, en vakker mandag kveld i april. I skolens kjeller, i den stinkende garderoben møtte jeg de andre presise medlemmene i komiteen, det vil si ti damer og en mann som så rimelig lost ut. Jeg ble raskt tildelt en oppgave som var å notere tall!
Jepp, tro det eller ei – men i mitt fravær hadde kvinnene blitt enige i at de skulle telle opp kulepenner, viskelær og reflekser fra i fjor!
Vareopptelling, må vite – og hele 598 kulepenner hadde vi, noe som kunne noteres ned med én av dem, det vil si den jeg holdt i høyre hånd – for å skrive ned antallet var liksom min jobb en vakker kveld i april, mens Ungkaren gikk på TV!
Det hadde seg nemlig slik at én av kvinnene hadde foreslått at de skulle separere alt rasket, samt telle og sortere det i egne esker. Det vil si at alle kulepennene skulle i en eske for seg, viskelær for seg selv og reflekser for seg selv etc. Denne beslutningen ble tatt før jeg kom, fikk jeg vite – for jeg protesterte selvsagt på det idiotiske opplegget.
Beslutningen om å telle opp og sortere kulepenner var tatt! Og ettersom jeg kom for sent hadde jeg ikke noe jeg skulle ha sagt!
Jeg kunne se at kvinnene gledet seg over den ny-innførte praksisen de sammen hadde klart å klekke i stand. Dette var visstnok et gjøremål kvinnene mente var helt genialt og virkelig på tide å innføre i en 17 mai komite med respekt for seg selv! Litt sånn:
– Året 2005! Ja, husker dere det? Det var det året vi innførte nye, effektive premie-rutiner – prikk like premier i hver sine esker. Genialt! Dette kommer virkelig til å sette denne 17 mai komiteen på det historiske kartet over geniale 17 mai komiteer!
Ja, det var en smart 17 mai komité i 2005, virkelig altså. Skjønner? Men jeg klarte ikke å gi meg over til idiotiet og sa litt sånn myndig:
– Ærlig talt, skal vi sitte her i en kald kjeller og telle opp kulepenner og reflekser? Altså, dette kan vi ikke bruke tiden på! Så nå fordeler vi heller oppgaver med å få inn flere premier – samt “hvem gjør hva til og på 17 mai” organisering. Deretter går vi hjem og gjør en jobb hver for oss til neste gang vi møtes. Ok?
Jeg tittet rundt meg for å se om de var enig, og mannen som satt for seg selv helt ytterst på den tynne benken nikket kraftig med hodet. Men ingen sa noe, så jeg fortsatte;
– Alt hver enkelt av oss skal gjøre, står forøvrig i papirene vi har fått fra årene før. Vi trenger ikke gjøre dette vanskelig og tidkrevende, eller finne opp kruttet på nytt. Det enkle er ofte det beste, sa jeg med trykk på det enkle er ofte det beste.
Kvinnene så på meg et øyeblikk og jeg tenkte der satt den! Fornuft, gamle rutiner og effektivitet vinner! Men så sa plutselig sjefskvinnen, denne fru Grung – jepp, det er alltid en som tar nettopp den rollen, sjefsrollen, og det er ofte de som kun vil høre egen stemme uansett hvor mye idioti de lirer fra seg;
– Trude, du kom som sagt for sent og beslutningen er tatt! Vi sorterer og du noterer! For dette rotet må vi rydde opp i. Dette er jo bare kaos. Se? Vi må vite hvor mange viskelær vi har!
Og så begynte kvinnene å telle igjen, og kakle litt, mens jeg satt der som et nek. Og det gjorde mannen borte i hjørnet også. Vi så på hverandre, og fortvilelsen og frustrasjonen i øynene våre speilet hverandre. Og det var da jeg kremtet litt høyere enn tidligere og sa følgende:
– Ærlig talt! Vi kan virkelig ikke sitte her en mandag kveld og bruke tiden var på å sortere viskelær! Vi må fordele oppgaver og gå hjem. Helst før kl 21.00 for jeg vil se nyhetene, sa jeg. Men jeg håpet egentlig på å rekke Top Model etter Ungkaren som jeg ikke fikk sett. Pappaen i gruppen nikket iherdig, han var veldig enig.
Men det var ikke nok, jeg trengte flere nikkere, så jeg fortsatte:
– Antall kulepenner og viskelær er ganske uvesentlig. Ungene våre eeeelskeeeer jo å rote nede i de kassene for finne noe kult å ta med seg, noe som ikke er ødelagt. Å rote i premie-kassene er halve 17 mai for dem. Vi kan ikke ta fra dem den gleden!
Men det kunne vi altså!
For jeg ble nedstemt atter en gang og vi ble sittende der i over to timer og telle rakkel. Jeg og pappaen løy etterhvert frem noen unnskyldninger om inkontinens (jeg) og flyreise kl 04.00 (han) og forlot kjelleren 22.10, mens de andre kvinnene ble sittende og telle videre og sikkert prate dritt om meg, unnasluntreren.
Men vet dere? Fakta er at pappaen og jeg opplevde et tent terrorhelvete der nede i kjelleren. Det var vi skjønt enige om! Et kaklende kulepenn-tellende terrorhelvete!
Jeg tror disse kvinnene med hånden på hjertet mente de gjorde en glimrende jobb for årets 17 mai, mens det for meg var rent idioti og sløsing av tid. Og det mener jeg helt oppriktig. Så nå gjemmer jeg meg på møtene når de skal ha komiteer.
Jeg gjør meg usynlig ved å holde pusten – og det virker!
Og pappaen? Jo, til neste møte sendte han konen sin i stedet. Hun fortalte at han hadde så mye å gjøre på jobben for tiden, så de måtte bytte. Luringen!
Josefine på 17 mai – det kan bli litt mye for henne også.
Avslutninger og 1000 bursdager
Det er ikke bare 17 mai – nå er det jo snart sommerferie igjen, og de to siste ukene er et sant helvete for de fleste småbarnsfamilier å si det mildt. I fjor var det for eksempel tre avslutninger og fire bursdager bare for Josefine på under to uker! Og i tillegg har jeg to gutter. Og det er da jeg tenker – kan ikke foreldre ha litt logistikk i hodet når de planlegger disse eventene?
Den siste skoleuken er jo ikke akkurat rolig, så hva med å ha bursdagen litt før, eller etter?
– Nei, erru gær´n? Vi kan jo ikke ha bursdag den første uken i sommerferien. Herre Gud. Tenk om ett av barna allerede har dratt på ferie?
Sommerferie er rett og slett ikke bursdagstid. Ferdig med den saken! Så da presser vi alle feiringene inn den siste uken!
Og så var det disse avslutningene da. Avslutninger er alltid veldig hyggelig. Da melder en seg som kakebaker og kaffeleverandør, og møter opp for å stå der og prate litt om hist og pist. Den siste uken i fjor var det fotball avslutning på tirsdag, den hele 2. klasse går på. Og på onsdag – dagen etter – var det avslutning for den samme klassen.
Samme barn, samme foreldre, samme sted og tid, og samme kaker. Og på torsdag skulle Jonas i den samme klassen ha klassebursdag. Skjønner?
Tenk litt på barna – de opplever stress de også!
Men jeg har funnet en fin måte å løse dette på. Jeg spør barna om de har lyst å gå. Vil de – så går vi, og vil de ikke eller er sliten, så dropper vi det ganske enkelt og blir hjemme og koser oss i stedet. Torsdag morgen sa jeg derfor følgende til min lille Josefine på 8 år:
– I dag er det bursdagen til Mads, og da svarte hun: – Nå i dag? Men mamma, jeg har jo vært på tre bursdager, og en vennegruppe og to avslutninger. Mamma, jeg orker ikke – jeg tror jeg må gå i streik.
Og det gjorde vi, Josefine og jeg, vi streiket fordi hun var så sliten – og spørsmålet er da, hvem gjør vi alt dette for, egentlig? Barna?
Konklusjon – hør med barna og la dem slippe om det blir mye for dem.
God 17 mai, dere!
Med vennlig hilsen
Trude Helén Hole
Forfatter, journalist, sommelier, foredragsholder og kunstner
Feather Book, Wine & Art Gallery
Del gjerne, tusen takk.
Nettmagasinets siste innlegg – vel lest!
Meld deg på vårt nyhetsbrev
Og få tips og nyheter om vin og vinkurs, litteratur, politikk, næringsliv, helse og selvutvikling, og ikke minst – reiser og opplevelser!
Live your life through generosity, love and joy – then the world becomes a better place to be, for all of us.
Nettstedets eier – Trude Helén Hole
Mitt navn er Trude Helén Hole og jeg er forfatter, journalist, sommelier, kurs-arrangør og foredragsholder, samt kunstner og coach. Jeg eier og driver mediebyrået New Spirit Communication med fokus på markedsføring av reiser og opplevelser, samt digital historiefortelling og innholdsproduksjon.
Jeg samarbeider med en rekke norske og internasjonale destinasjoner og reiserelaterte merkevarer. De fleste bildene, spesielt på reiseartikler er mine egne.
Jeg har skrevet over 30 bøker på engelsk og norsk, inkludert over 20 bøker om temaet vin. Du finner alle mine bøker, samt kunst og vinkurs i Feather Book, Wine & Art Gallery og i denne lenken finner du oversikt over mine andre SOME-kanaler. Ønsker du samarbeid, kontakt meg gjerne på truhole@hotmail.no
International bestsellers – find them at your favorite bookstore
