Pulesveis til glede og besvær…

Etter i overkant av tre uker i Karibien med mye bading, sol og salt og diverse bokskriving, så ser jo håret ut deretter. Mitt blir relativt lyst etter to dager i solen, men det er til å leve med, flokene derimot… Ja, det blir det samme hver eneste gang! Jeg går rundt med en evigvarende ….sveis som bare blir verre og verre, til glede og besvær!

Portrett 2

Ikke det, jeg har et hår som floker seg lett, slik at jeg for det meste flyr rundt med en aldri så liten …..sveis hele året og spesielt om vinteren, hvilket altså ikke er en …..sveis, ettersom jeg ikke …..! Jeg lever i sølibat, og går altså rundt med en helt normal Trude-sveis, selv i forretningsmøter og på styremøter. Det er egentlig ikke så dumt med ….sveis, en får fort oppmerksomhet på den måten, allerede når jeg går inn døren blir jeg midtpunktet og dette en type oppmerksomhet som varer hele møtet og helt til jeg går hjem ettersom jeg i tillegg er fra Bergen og snakker fort.

Dog, av og til blir jeg litt irritert på ….sveisen min. Jeg føler den er en ulempe og til hinder for ting som kan skje i fremtiden, men som ikke skjer fordi enkelte, eller ganske mange, faktisk – tror det allerede er gjort. Alle som derimot kjenner meg godt, vet at det faktisk finnes røyk uten ild – jeg lever jo i sølibat for Guds skylds! Eller ikke for hans skyld, for han kjenner jeg ikke.

Skjønner? Vel, noen problemer er det klokest å bagatellisere bort ved bruk av ironi. Dette er en kunst jeg behersker godt, så jeg kan i ironiens navn derfor tulle med ….sveisen min, som den gang da jeg en lørdag formiddag dro bort til elskeren min – øh, dette var før jeg begynte med sølibat.

Vel, den formiddagen kom jeg selvsagt rett fra dusjen, med nystriglet flott og fancy frisyre (måtte selvsagt pynte meg litt) en frisyre som holdt helt til jeg kom inn døren hans. Da så det plutselig ut som jeg hadde gjort det ene og det andre på veien, og jeg måtte selvsagt kommentere det hele ettersom jeg har for vane å drite meg ut på den måten, dog med glimt i øyet:

– Oj, oj, oj, ja her var det sannelig masse floker gitt. Vel, jeg kommer jo rett fra sengen, kniste jeg rimelig lykkelig og fortsatte: – men det betyr jo ikke at jeg har sovet, vettu!

Han syntes ikke det var morsomt.

Dagens floke

But that´s history! Nå er det noen uker siden jeg kom hjem fra Karibien, og da var håret verre enn verst og jeg trodde faktisk jeg måtte klippe av hele skiten. Etter å ha brukt timer på å gre ut floker selv etter tre dager med hårkur, måtte jeg bare kaste inn håndkleet,  det jeg hadde rundt kroppen – og klippe litt her og der med den gamle kjøkken-saksen min, den som ligger i verktøyskrinet av innlysende årsaker.

Det er bare slik jeg er – I am a doer! I do!

Nevnte jeg at jeg har frisør-skrekk? Nettopp, jeg fikser altså håret mitt selv, som jeg fikser bilen min – en Skoda med gaffateip, for det finnes ingen garantier for at frisør-besøket blir bra. Vi har vel alle opplevd katastrofale frisørbesøk, har vi ikke? Et av mine aller verste var i LA hos en meget berømt kjendis-frisør som ALLE stjernene liksom gikk til.

Han la av en eller annen uforklarlig grunn sin elsk på meg, muligens fordi jeg hadde innbilt de fleste «over there» om at jeg var en norsk prinsesse på flukt fra pressen. Den selvelskende kjendis-frisøren stjal meg derfor fra fyren som egentlig skulle klippe meg.

Jeg skulle egentlig bare ha en liten stuss, men kjendis-frisøren proklamerte relativt høyt at han skulle gjøre «Star-Hair» av det fine, myke, sensitive, nordiske håret mitt. Det skal vel sies at det å være fra Norge på den tiden åpnet mange dører den gangen, dører inn i det utrolige ukjente og spennende LA livet, og helt inn i Helvete.

Bare smak på det ordet. Star-Hair! Det betyr: LØP!

Jeg løp ikke, muligens fordi jeg er litt treg i avtrekkeren. 

But anyway, jeg satt altså der i den lekre, lett ukomfortable frisørstolen og ble herjet med i all offentlighet ettersom kjendis-frisøren var en LA attraksjon i seg selv. Av den grunn var det normalt at besøkende stod og fulgte med når han «arbeidet med hår-kunsten sin» på uskyldige ofre. Og selvsagt stod også de ansatte og fulgte nøye med for å lære av frisør-mesteren.

Og der satt jeg da… til offentlig forlystelse og fikk en pulesveis det skulle ta ÅR å bli kvitt.

#PermanentSkade

Ja, for dere observante – nå skrev jeg bare pulesveis rett ut. PULESVEIS! For nå har du vel skjønt at det er pulesveis vi snakker om? Hvis ikke er du jo rimelig treg i nøtta, og bør være glad for litt hjelp, ikke sant? Jeg vet, det er ikke moro å ikke forstå vitsen når alle andre rundt deg gjør det, inklusive din mor.

Pulesveis in the making, med publikum! Og nettopp dette faktum er nok en av grunnene til at jeg ikke bare har frisør-skrekk, men også har sterk klaustrofobi den dag i dag. I was trapped and pretty fucked up! Det er nemlig ikke spesielt moro å sitte i en frisør-stol med ruller i håret og bli beglodd av begeistrete mennesker, når du bare har lyst til å løpe fra det hele. Løpe, løpe, løpe!

Hårruller er bare ikke ålright!

Dagens floke etter et møte i By´n!

Så ja, selv i dag sliter jeg med ettervirkningene. Kjenner jeg antydning til noe liknende, eksempelvis på en date eller i en klesbutikk der betjeningen kommer bort og spør om jeg trenger hjelp – løper jeg som bare faen! For ikke pokker om jeg skal vikle meg inn i tilsvarende låste situasjoner. Man er nemlig ekstremt sårbar i en slik situasjon, i en frisør-stol, og det er absolutt ingenting du kan gjøre, annet enn å sitte der til du er ferdig.

Det er nesten som å sitte med buksene rundt knærne og tisse bak en liten busk som ikke dekker noe som helst, og så kommer det plutselig en fyr og sier: – hei, hei, er det her du sitter? Jepp, been there!

skjermbilde 2019-01-09 kl. 11.06.32
På jobb – med solbleket hår og naturlig rufs, foreløpig ingen synlige floker forfra…

Vel, etter kjendis-frisørens herjinger som ikke tok mindre enn tre timer, så jeg ut som en sau som hadde fått en ledning med 600 volt opp i rumpa, og da hjalp det ikke stort at alle klappet og hoiet og syntes verket var helt fantastisk og at jeg måtte betale 2.600.- spenn for katastrofen. Jeg håper du forstår at 2.600.- var mye penger den gangen. På 90 tallet!

Vel, jeg tilbragte det neste døgnet i svømmebassenget og trente ræven av meg uten badehette i håp om at klor og vann ville rette ut håret litt i det minste, og gi meg den opprinnelige fine, glatte boben min tilbake. Jepp, jeg hadde bob på den tiden. På 90 tallet! Det var derfor jeg så ut som en sau med voltskade. #OverdrevenPermanent

Det hjalp forøvrig ikke å svømme hele dagen. Nevnte jeg at jeg trente med det amerikanske OL teamet? Riktig. Jeg var en dyktig svømmer, men slike krøller stopper naturligvis enhver pågående svømme-karriere, det blir rett og slett for mye motstand. Ja, slike frisyrer setter sannsynligvis en stopper for enhver idrettskarriere, for ikke å snakke om modellkarriere. Ja, jeg jobbet som modell. Og ikke minst, slike frisyrer dreper all mulighet for fremtidig sex. Det ble litt sånn. – Oh, she´s already done Big Time!

Og så hadde jeg ikke en gang begynt!

Ålright, det var den gang da og flokene er her ennå. Men nå er pulesveisen i det minste skapt helt av seg selv og helt ut av det blå ettersom jeg lever i sølibat, og ikke en kjendis-frisør til 2.500.- spenn. Det er i det minste litt bedre. Frisører går jeg fortsatt ikke til. Jeg velger altså å bruke den sløve kjøkken-saksen som ligger i verktøyskrinet av innlysende grunner, den funker dårlig på kjøkkenet – og skamklippe meg selv på badet.

Å klippe seg selv er som å gå seg vill i tåka; litt skrått bak og litt opp og ned, litt ved det venstre øret og deretter det høyre, og deretter det venstre igjen ettersom det ble for høyt ved det høyre, og så litt ved det høyre igjen, ettersom det venstre ble litt høyt. Og nei, jeg har ikke lugg. Det bare ser slik ut.

Om noen lurer, ja, det hender – så henger heller ikke ørene mine skjevt på hodet. Igjen, det er bare det helvetes håret. Selvgjort trenger ikke være velgjort, men det er i det minste selvgjort! Så nå, og spesielt på vinteren når jakker og skjerf krydrer pulesveisen min litt ekstra volum og gjør den enda mer snaisen – går jeg med det flokete hodet høyt hevet uansett hvor jeg skal og hvem jeg skal møte.

Jeg håndhilser med glimt i øyet som vanlig, og de tenker:

– Oh, she´s already done! BIG TIME!

Og det er helt greit at folk tenker nettopp dette selv om jeg lever i sølibat, for jeg er tross alt ikke like selvhøytidelig som den gangen da jeg var ung og levde av utseendet. Nå lever jeg av intelektet… inntelektet, inkligenten. Intelligenten? Vel jeg lever av det jeg har under flokene. Du skal nemlig ikke skue hunden på flokene, er det noen sier – og det er godt sagt!

Med andre ord har jeg nå et ganske så krølle- og flokefritt liv, om jeg skal si det selv. Og det er helt fint, selv om det ikke er helt sant. Virkelig ikke. Det er nesten som om flokene illustrerer livet mitt. Det er ikke spesielt mye som går på skinner her i gården. Men på den annen side, et liv på skinner må da være rimelig kjedelig, eller hur?

Avslutningsvis vil jeg anbefale den ultimate hårkur, og det er eggehvite!

Så enkelt, og så bra!

Hilsen EasyGirl

……

Vil du gi BØKER eller VINKURS til jul, finner du det her.

Mvh. Trude Helén Hole

MIN FORFATTERSIDE 

GRATIS vin-kompendium og vinkurs finner du her.

Vil du følge denne bloggen, meld deg på nyhetsbrevet eller trykk på FOLLOW oppe til høyre.

Mine bøker – Min TV kanal – Bilder – Vinkurs– Referanser – Linkedin – Twitter – Facebook – Instagram.

Trude Helén Hole!-kopi 7

Denne lysbildefremvisningen krever JavaScript.