Leseutdrag fra Lotte-Marie goes Down Under….

I april kommer den fjerde boken om Lotte-Marie som av lesere og media beskrives som Norges morsomste bøker. Her er innledningen i Lotte-Marie goes Down Under, kapittel 1…. Og ps – teksten er fullstendig u-redigert og kommer omtrentlig rett fra fingrene uten å vært gjennomlest fra meg en gang – så les med forbehold. Boken blir antagelig ferdig ila februar, og deretter begynner bearbeiding – men dere får lese innledningen og grovmanus her.  Trallalaaa…..

LM goes DU2.jpg
.
KAPITTEL 1
.
Det er lørdag ettermiddag. Prideparaden har nettopp gått sin seiersgang gjennom Oslos gater og fortsatt er det et hav av folk hvor enn jeg snur meg. Jeg forventet egentlig å måtte forlate Lorry med uforrettet sak, nemlig å finne et ledig bord – men her er det heller glissent. Ganske overraskende, syntes jeg. Folk forstår nok ikke hvor deilig det er å sitte i den svært hyggelige og avkjølende, grønne lungen midt i byens beste område. Det er som om Lorry er en egen sone, et eget univers. Med sine romantiske rødrutete plast-duker over skakke bord og humpete brostein, får jeg alltid en følelse av å tre inn i den spesielle Lorry-verdenen, eller at jeg regelrett trer inn i et annet land, en annen by i en annen tid kanskje. Paris muligens? For 50 år siden, muligens. Jeg vet ikke. Lorry lar seg ikke lett beskrive. Med den store, glisne og rimelig små-harry plastikk-giraffen stående i giv akt like ved inngangen, eller kanskje det er utgangen, jeg vet ikke – jeg kommer vanligvis inn bakveien og stikker vanligvis ut samme vei, det er simpelthen en vane jeg har – så er Lorry et sammensurium av energier. Og det kan jeg like. Det er i bunn og grunn jeg også.
Anyway, folk ser ikke ut til å forstå at dette er Oslos navle, med lo og det hele. Lorry er det mest sjarmerende og til dels det mest klassiske utestedet i Tigerstaden, og det med en internasjonal og historisk touch – for her har de flinke servitørene ærbødige sorte og hvite servitør-antrekk ala francé. Jepp, Lorry er i all sin Down to Earth style rimelig elegant til å være norsk! Så derfor lurer jeg litt på følgende; – skjønner ikke folk at Lorry er best? At det er her, og kun her – at det er ok at serveringen er litt treg i blant? At det her, og kun her – at det finnes folk i alle farger og fasonger, fra alle yrkesgrupper og i alle aldre – og ikke minst slike som meg?
«Slike som meg» er forøvrig relativt udefinerbare. Det var nettopp det han sa til meg, fyren jeg møtte sist gang jeg var her.
– Du é pinadø udefinerbar! Ja, han var fra Bergen. Jeg har det med å treffe bergensere og de treffer som regel også noe i meg. Neste gang jeg skal ha sex vil jeg gjerne at det skal være med en bergenser. De er så utadvendte, så uhøytidelige og avbalanserte, så morsomme og utrolig kule uten å være tilgjort. Jeg tror de er litt «out-going og morsom» i sengen også. Men det kan selvsagt hende jeg tar feil – det hender at jeg gjør nettopp det. Det har blitt meg fortalt. Jeg merker det liksom ikke selv.
Vel, det var for cirka en måned siden at jeg møtte bergenseren her på Lorry, for jeg passer på å ikke gå her for ofte, til tross for at Lorry er mitt stamsted. Jeg vil nemlig nødig ende ut som Barry Hole og det stedet han vanker på og som heter Schrøders. For selv om han sier han bare «sitter» der, med halvliterglasset foran seg som han påstår han ikke drikker av og bare glor ut i lufta, så har han jo blitt en del av inventaret – en del av Schrøders. Jeg vil ikke bli en del av Lorry! Der går grensen. Det meste av inventaret på Lorry er over hundre år!
Schrøders restaurant eller hva det nå er, ble født i Torggata 14, men flyttet til Waldemar Thranes gate i 1956. Så det er ingen tvil om at Schrøders i likhet med Lorry har en historie å by på, men Lorry har behersket tidens tann bedre, mener nå jeg. Ja, Lorry har kanskje brukt tidens tann til egen fordel i motsetning til Schrøders som bare er…
Brunt?
Det var Oslo arbeidersamfunn som bygget i Torggata 14 i 1878, i kvartalet der Folkets hus nå ligger med utsikt til nåværende Arbeidersamfunnets plass. En dame ved navn Elise Pettersen startet cafédrift i bygget i 1912, for den gang var det ofte kvinner som drev med slike ting. Men selv om kafeen var et viktig møtested tilknyttet arbeidernes flittige møtevirksomhet og de nyinnflyttede som brukte kafeen daglig, gikk driften rimelig dårlig. Arbeiderne hadde nok ikke så god råd og pengene gikk nok til andre ting; som epler, mel, ullsokker og skotøy. Men i 1925 ble lokalene rehabilitert og driftsformen lagt om. Hans Schrøder og Ringnes bryggeri skrev avtale med arbeidersamfunnet og i 1926 så Schrøders restaurant dagens lys i det selvsamme bygget, og da med ølservering! Tjue år senere, da Oslo arbeidersamfunn flyttet til det nye Samfunnshuset ble tilknytningen til samfunnet brutalt brutt og Folkets hus overtok Torggata 14. Nevnte faktum er muligens uinteressant for ganske mange, men alt dette vet jeg fordi jeg er genuint opptatt av historie og gamle bygninger, spesielt de som har rommet liv og røre, og ikke minst bevegelse over tid. Jeg liker både fine, plettfrie historier, de jeg vet rommer mye under den glansfulle overflaten – og de stinkende, bedritne historiene. De som ikke legger skjul på noe som helst fordi de er så tilgriset at alt synes på overflaten. Hus er levende historier. Jeg simpelthen elsker hus. Tenk om hus kunne snakke! Jeg er også preget av historiens tann selv og har gjennom årene erfart at jeg liker litt stil og klasse, selv om andre sikkert ikke tror det om meg – jeg er jo tross alt nordfra. Vi skal liksom like fisk og pule i fjæra. De mener så, de som ikke kjenner noen nordfra. Når jeg forteller folk at jeg var jomfru til jeg fylte 24, tror folk jeg kødder. De har helt rett. Jeg var 23.
Vel, Schrøders er en sliten ølhule, nesten som et gamlehjem hvor gamle mennesker holder liv i noe som for lengst er passé, som menneskene der. De har nådd trinnet før trinnet og står og vipper mot det å være og ikke være.
Det er ikke noe mer på neste trinn.
Ingenting!
Men Barry Hole vanker der, og med ham blir det jo litt liv på Schrøders. Barry Hole er tross alt Norges superhelt nummer én. Skjønt, det er nok bare når han er på jobb og løper fra kuler og krutt at det blir liv i leiren. Når han sitter der og glor helt for seg selv innerst inne i den nedslitte restauranten, så blir det vel med det, helt til han går hjem. Jeg kjenner Hole meget godt. Han har sett meg nesten naken opp til flere ganger, og vi har klint heftig, men ikke tatt den helt ut. Dog, jeg har sovet i hans armer. Det er mer intimt enn sex. Hole har fortalt meg at før han nøyde seg med å stirre på ølglasset, hadde han den leie uvanen å sluke litt for mye brunt. Hans uslukkelige tørst på den brune dritten fikk fatale konsekvenser for både ham og andre, ja, vi snakker om døden. Men dette var før i tiden. Han er en annen mann i dag. Han er ikke lenger en alkoholiker, men en avholdsmann! Og det er jo bra at det går den veien. Han fortalte at også den tøffe jobben har preget livet hans, men det tydeligvis i mer sprikende retning.
– Når man vier sitt liv til jobben, må andre ting vike. Jupp, det var nettopp dette han så glupt poengterte for meg sist gang vi møttes. En skulle nesten tro at han var filosof. Barry Hole, som ruver over 190 centimeter på strømpelesten, har levd et hardt liv med mange dramatiske hendelser som alle har satt sine tydelige spor. Hole er en myk tøffing.
– Det har vært mange søvnløse netter helt alene, fortalte han meg ganske så inngående. – Ingen kvinne. Ingen barn. Ingen hund. Det eneste jeg har er en sjef og et par typer jeg fortsatt kaller kompiser selv om det går år mellom hver gang de ringer. Eller jeg ringer dem!
Jepp, det var rimelig melankolsk. Vi var på Lorry, og Hole sa det med et trett smil om munnen akkurat idet kelneren kom med en ny flaske rosévin, og jeg angret i det samme at vi i det hele tatt hadde bestilt en ny. Første gangen vi delte en flaske vin, eller rettere sagt to, eller tre – jeg husker sannelig ikke, jeg sovnet jo i armene hans – var da vi bodde på The Thief. Eller rettere sagt jeg bodde på The Thief. Hole kom for å passe på meg. Ja, jeg var litt i farta og hadde booket meg en luksus-suite til den nette sum av kr 27.000.- natta. Surprise! Men Hole betalte vinflaskene. Dette var natten før vi fakket Matchmorderen eller Melkemannen, Vampyrgutten, Ulvemannen og Konglemannen. Kjært barn har mange navn, sies det og det gikk litt i surr for oss.
Men vi tok ham vi! Og nettopp dét gjorde vi på Lorry med eller uten s. Jepp, det var nettopp her det skjedde og det bare for et par måneder siden – og det var jeg som var hjernen bak det hele. Det var jeg som foreslo å lokke den klin gærne morderen i fellen ved å lokka ham med på en date. Den ekle, perverse morderen som dro hjem til nakne kvinner og pulte dem hardt bakfra før han drepte dem – var altså «daten» min. Jeg husker fortsatt dialogene våre på Match.no;
– Ja vel, skrev han til meg; – vil du at jeg skal stikke den inn i deg nå? Du kan stille deg på alle  fire like innenfor døren din. La døren stå ulåst, så kommer jeg og tar deg hardt bakfra. Du skal være helt naken og du får ikke snu deg rundt og se på meg! Jeg trodde nesten ikke det jeg leste og måtte ta meg en stor slurk vin, for ja, jeg drakk selvsagt vin – jeg driver jo med vinimport. Vin er hverdagslig for meg. Ja, jeg er litt kontinental i stilen for å si det slik, og jeg husker godt hvordan jeg lot den simple vinen leke rundt i munnen min, mens jeg smattet på ordene hans. Jeg tenkte at Konglefyren ikke var riktig vel eller bevart, og dette tenkte jeg altså før jeg visste at han var en sprø morder. Jeg husker også at det som faktisk forundret meg mest ved det hele, var at kjærligheten var totalt fraværende på Match.no. Jeg trodde nemlig at Match.no handlet om å finne romantikk og kjærlighet – den eneste rette. Men den gang ei – det skulle pules til døden skilte en av, eller hvordan de nå sier det.
Dog, jeg må vel også innrømme at perversiteten trigget nysgjerrigheten min, og det i den grad at jeg måtte spørre om han køddet eller ei. En vet jo aldri. Han køddet ikke.
– Ja. Dette er ikke noe problem, svarte han da, – kvinner tenner på dette. Det er spenningen. De vil underkaste seg en vilt fremmed mann. Meg. Så jeg kommer hjem til dem og spruter inn i dem, og så går jeg. Så, hva sier du?
Jeg deletet ham med det samme. Deretter logget jeg inn på Ulven, en annen fyr på Match.no for å lese hva han hadde svart siden sist, og der stod følgende;
– Kan du være med på noe slikt, eller blir dette for rått for deg? Tipper du er litt for snill pike til dette – saken er den at min greie er at jeg tenner maks på å gå rett på sak. Vi kan gjerne prate lenge her inne, men jeg får utrolig kick av å pule en ukjent kvinne med en gang, uten noen form for vorspiel eller innledende tilnærming. Da er vi ekte urmann og urkvinne, og følger lystene helt ut. Slik jeg ser det møtes vi, jeg tar frem pikken, du suger meg først, og så puler jeg deg etterpå, lenge til det har gått for deg mange ganger…
Jeg måtte lese det han skrev flere ganger og tenkte deretter mitt, for Ulvemannen var akkurat som Konglemannen! De ville begge pule fremmede kvinner, og dette la de ikke en gang skjul på. Så jeg måtte le høyt av det hele. Det var så platt! På Match.no skulle det pules! Punktum! Mens jeg, derimot, som lette etter ekte kjærlighet; den eviglange, dype og inderlige – stod på stedet hvil og blomstret med frimerkesamlingen min. Det var nettopp slik jeg følte det.
– Ikke et eneste ord til hverandre, skrev han, – du setter deg ned foran meg uten et eneste ord, åpner munnen og begynner å suge. Og så puler jeg deg lenge etterpå. Si fra om du vil. Men vet du hva, nå må jeg logge av.
Jepp, jeg lo like høyt av melding nummer to og deretter deletet jeg Ulvemannen også, men latteren stilnet fort da Barry Hole dagen etter stod på døren min og sa de jaktet på en morder på Match, og at morderen sannsynligvis var ham jeg utleverte mine seksuelle perverse lyster til. For ja, jeg skrev jo et og annet jeg også. Jeg ville selvsagt ikke være like kjedelig som vanlige normale mennesker er i sengen. Jeg ville liksom fremstå litt kul, jeg også. Litt sånn frivol, på en måte. Skjønt, jeg er ikke helt sikker på hva det ordet betyr.
Latteren stilnet altså fort da jeg fikk høre at jeg flørtet med en kynisk og brutal morder som likte å sprute inn i ofrene bakfra før han kvelte dem sakte med en pute. Og for å sette kronen på verket bet ham dem i halsen. Derav navnet Vampyrgutten eller Matchmorderen, Melkemannen, Ulvemannen og Konglemannen. You know – kjært barn har mange navn.
Men jeg fakket ham, jeg! Eller det vil si, vi – jeg, Hole og Varg Lærum, detektiven fra Bergen. Ja, han var ganske sexy han også – vi var et radarteam som fakket morderen takket være meg. MEG! Og dette skjedde altså her på Lorry, på stamstedet mitt – og planen, den var min! MIN! Og det var også her jeg var på date med Hole noen uker senere, mest fordi han maste slik. Jeg hadde nemlig etter episoden med Matchmorderen mistet lysten på alt og alle med ut-over-tiss og funnet roen i meg selv. Jeg ville ikke ha menn i livet mitt, hverken i hodet, i hjertet eller i underlivet mitt. Jeg var en mannefri sone! Men jeg takket ja til å gå på date med Barry Hole fordi jeg likte ham og hadde bitte litt lyst på sex. Den store kjærligheten ønsket jeg ikke, kanskje mest fordi jeg hadde mistet troen på den. Men det hadde ikke Hole. Han fortalte meg at begge hans foreldre var borte, men han hadde en storesøster som han elsket over alt på jord. Ekte kjærlighet. Og så var, eller er det Ranveig og Ole. Ranveig er den mørke skjønnheten som jeg tror må være hans livs store kjærlighet, og sønnen hennes Ole ble liksom barnet han selv aldri fikk. De likte begge Gameboy og utviklet et overraskende nært far- og sønn forhold med det, fortalte han meg. Jepp! Det var Hole som først falt for Ranveig og ikke omvendt.
– Svarte olabukser, digre Dr. Martens-støvler og den grønne parkasen på en litt for tynn kropp skrek jo ikke akkurat klasse, lo han høyt før han ble alvorlig igjen. Innesluttet. Blikket forsvant liksom litt innover der han satt og snurret på vinglasset slik jeg hadde lært ham.
– Men hun så tydeligvis noe i meg, sa han deretter litt mutt, som om han ikke skjønte hva i himmelens navn det kunne være, – når det er sagt, hun så kanskje ikke hvordan jeg egentlig er, for da hadde hun antageligvis stukket med halen mellom beina. Eller kanskje vi alle er like syke inni hodene våre og at det er folk vi møter som blir avgjørende for hva vi viser frem? Hva tror du? Hole stilte det usedvanlig upassende og filosofiske spørsmålet etter at vi hadde tømt den andre flasken med rosévin fra Syd-Frankrike. Jeg skjønte ikke en gang hva han pratet om. Jeg ville bare ha litt sex, jeg. Ikke filosofiske antagelser. Men det skjønte ikke Hole. Han gnålte i vei om gangstermonstere, om jobben sin og alkoholen – og Ranveig! Vel, er det noe som er en sikker «turn off», så er det når den du dater bare prater pjatt om det miserable livet sitt og ekser de tydeligvis ikke har kommet over!
Ikke det, politietterforskeren Hole er jo tøff, jeg innrømmer det. Han er en sånn passe egenrådig og macho fyr som liksom ikke har tid til kvinner, et faktum som på mystisk vis virker svært tiltrekkende for de fleste kvinner. Men dette var altså før Ranveig kom inn i livet hans. Med henne innså han at det var lov å ha et liv i tillegg til å løpe etter mordere. Det hadde altså tatt ham omtrent et helt liv å komme frem til denne glupe konklusjonen, og det minnet meg på at jeg burde prøve det selv – få meg et liv utenfor jobben.
– Jobber en lenge nok, lærer en seg å se de små nyansene i ethvert mord. Detaljene som skiller det fra andre og gjør det unikt, forklarte Hole halvveis i den tredje flasken, og først da skjønte jeg hva han pratet om, for det er akkurat slik jeg tenker om vin! Hole og jeg har nok en del ting tilfelles når det gjelder jobb og slikt, men han er ingen mann for meg. Han er litt for preget av fortiden og er med det litt firkantet. Han har sine rutiner, sine faste rammer laget av stål, og utenfor der trives han ikke om han da ikke løper etter en gærning – for hvis så er tilfelle finnes det visstnok ingen grenser, da satser han både liv og lemmer. Blir en ulv. Når det gjelder privatlivet og spesielt kjærlighet, fikk jeg inntrykk av, så feiger han ut. Blir en kylling. Det var i hvert fall inntrykket jeg fikk. Unntaket er Ranveig som han bablet om nesten hele kvelden. Jeg tror jeg vet mer om henne enn jeg vet om meg selv. Men jeg vet ikke hva som hender med de to turtelduene fremover. Jeg sa bare at det kan være lurt å ta en skikkelig time out før en begynner å date nye, eller ta en skikkelig prat med henne, rydde opp i skuffen før de begge eventuelt lukker den for godt. Da blir det sikkert lettere å gå videre, sa jeg, uten å vite så mye om hva jeg snakket om.
– Men hvordan føles det, tror du, når du er klar til å elske igjen? Spurte han da. Dette visste jeg selvsagt heller ikke svaret på. Så jeg svarte uten å vite for mye om det, at det kan være hardt å komme seg etter et brudd, men at det en dag ikke er like hardt lenger. For meg tok det eksempelvis 34 minutter å komme over eksen, det vil si en rimelig svidd Grandiosa, og det har sine opplagte grunner. Han var en fjomp! Men jeg har jo trøsten en del andre opp gjennom årene – så jeg vet da litt om kjærlighetssorg.
– Du har fått deg en psykisk og følelsesmessig knekk, svarte jeg så profesjonelt og høytidelig som jeg bare klarte med en aldri så liten promille innabords. Jeg tenkte at han kanskje ville syntes svaret var litt sexy ettersom det hørtes veldig klokt ut, og at han med det ville få de dystre tankene sine over på noe annet enn Rannveig. Nemlig meg. Det gjorde han ikke. Han bare stirret forventningsfullt på meg, som om jeg skulle løse alle hans verdensproblemer, spesielt de som innebar eksen. Så da måtte jeg jo fortsette.
– Det hører med til det å leve og det å elske, å også komme seg gjennom kjærlighetssorg – og når du først gjør det, står du sterkere enn noensinne. Og en dag vil du være i stand til å åpne hjertet ditt fullt og helt igjen for en ny.
– Men hvordan vet du at du er klar? Spurte Hole igjen, ettersom han ikke fikk svar på spørsmålet sitt. Jeg måtte på det tidspunktet faktisk innrømme at jeg aldri hadde opplevd kjærlighetssorg, men for å underbygge min profesjonalitet på området – poengterte jeg at jeg som sant er har trøstet mang en venn og venninne – så jeg vet hvilke psykiske og fysiske reaksjoner som kan forekomme. Og jeg vet at det er viktig å innse at de fysiske reaksjonene vi kjenner etter et brudd ikke er noe vi bare «innbiller» oss. Vi kan nemlig ikke lure følelsene våre – de er ekte. Og følelser påvirker både kropp og psyke – så om vi kjenner vi smerte, kvalme, uro og ubehag i kroppen etter et brudd, er dette sannsynligvis høyst reelt og ikke bare noe vi innbiller oss. Og dette fortalte jeg ham med stor innlevelse, nesten så jeg begynte å tro på det selv. For selv om jeg egentlig ikke hadde lyst å være hobbypsykolog for Hole, følte jeg at jeg måtte være det – for det virket som om Hole virkelig hadde behov for å snakke ut om den forsmådde kjærligheten. Jeg kan være en god venn om jeg må. Jeg var ventilen hans.
Vel, ettersom det sannsynligvis ikke ville bli noe sex den kvelden, tenkte jeg at det var ok å kunne bidra med noe i det minste, så jeg ville gi ham den tiden han trengte, men bestemte meg samtidig for å dra etter den tredje flasken om dette ikke var nok. Jeg innså etter alt det kjedelige pratet om Ranveig at jeg ikke lenger ville ha sex med ham, og det selv om han var ganske sexy og muligens et godt knull. Jeg vil ikke være noens trøste-dukke. Dessuten virket det ikke som om han hadde annet i tankene enn Ranveig, og det kan jeg jo for så vidt forstå, for tapet av et menneske som har vært en stor del av ditt liv, kan føles uoverkommelig. De blir et tomt hull i tiden din, som du må fylle med noe annet. Jeg rensket halsen for gørr som kom ut av det blå og satte mine moderlige øyne i ham for muligens femte gang den kvelden.
– Hør her, Hole! Det er viktig å ikke se på følelsene som river i deg som en fiende, men heller som en del av deg. Og går du litt inn i det – og føler litt på det å være alene, så kan det være at du finner ut at du liker å være for deg selv, at det ikke er så skummelt – men at det faktisk er helt ok, sa jeg trøstende, mens jeg glodde uvilkårlig rundt meg for å se om det var noen andre spennende menn i sikte. I samme øyeblikk som jeg lot øynene skue utover Lorry´s koselige uteplass, kom Dennis Storhøi gående inn sammen med to andre med et godt flir om munnen og litt sånn kjekkasaktig uten å være for påtrengende kjekkas. Jeg lot blikket hvile stille på ham, mens Hole hvilte øynene halvveis filosofisk i det halvfulle vinglasset.
– Det er ikke det at jeg ikke er alene, sa Hole ganske mutt i stemmen. Det var bare såvidt jeg hørte ham, kanskje fordi jeg ikke ville høre på ham lenger. Dennis Storhøi fikk øye på meg og sendte meg et skøyeraktig blikk som jeg raskt responderte på med et like artig blikk tilbake, et litt sånn;
– Halla, é det noe fart i trompeten? For jeg skulle gjerne vært i orkesteret hans, i stedet for å spille annenfiolin i Barry Holes begredelige, ensomme univers. Selv har jeg alltid digget å være alene. Det er så utrolig effektivt og befriende å være for seg selv. Handlekraft, vilje, drømmer og mål kan nemlig fort forsvinne i et forhold fordi en lener seg for mye på konformiteten som oppstår når en er to. Been there, done that! Livet i et forhold kan med det fort bli litt kjedelig.
Når det er sagt, kjærlighet er ubeskrivelig vakkert. Alle ønsker vi å ha noen å elske og bli elsket. Det gjelder også meg. Men vi må ikke la frykt for å være alene resultere i at vi er med noen utelukkende for å ikke være alene – det er å svikte seg selv og den andre. Å føle seg ensom i et forhold er nemlig betraktelig verre enn å være alene. Vi lever bare én gang, så om vi skal være i et forhold bør det derfor være bra på alle plan.
Dette bør en være seg bevisst. De små varselsignalene en får underveis i et forhold, bør en absolutt lytte til. Det gjorde ikke jeg når det gjaldt eksen min. Jeg overså dem glatt, så bare det jeg ville se, og overhørte de små og nedlatende kommentarene han serverte for å holde meg nede og seg selv oppe. Jeg overså de små, barnslige krumspringene der jeg tenkte; – alvorlig talt, da mann. Hvor gammel er du, egentlig? 13 år? Jeg overså alle de gangene han snakket nedsettende om familien sin, om kollegaene og vennene sine. Overså alle gangene han skyldte på alle andre for sin egen utilstrekkelighet. Jeg overså alt sammen fordi jeg ikke ville se. Men underbevisstheten visste – og en dag kom vissheten til overflaten med en slik kraft at den nesten slo meg overende.
Men like fullt som det kan ta tid å komme over et brudd, tar det tid å gå ut av et forhold. Det tok meg et år fra første gangen jeg tenkte at dette går ikke lenger, til han gjorde det slutt. Ja, han kom meg i forkjøpet, den jævelen. Jeg husker jeg gikk inn i et stort vakum som varte i hele 34 minutter til pizzaen ba om nåde, deretter var alt bra igjen og jeg var i storform. Et par dager etter bruddet med eksen min, møtte jeg Magne som begynte som salgssjef i vinfirmaet hvor jeg er produktsjef, og en het romanse som varte i nesten tre uker oppsto. Men det var ikke annet enn nettopp det, en het romanse. En sommerflørt. Deretter dro jeg til California og var hos Dick i noen måneder. Dick er en verdenskjent vinprodusent som jeg møtte omtrent samtidig med Magne, og som jeg innledet et rimelig seriøst forhold med etter den korte «flingen» med Magne. Ja, det stod til og med om vinprodusenten og meg i VG. Det var slik Magne fikk vite om det. Og det var litt ugreit ettersom han trodde vi var sammen på ordentlig. Vi var ikke det per min definisjon. Og det var slik sjefen min, Leif fikk vite om det også. Og venninnene mine. Og familien min nordpå. Bestemor holdt på å dåne. Hun trodde jeg var blitt verdensberømt. Litt sånn som Kardashians eller hva de nå heter. Etter Dick i California har jeg derimot holdt meg langt unna menn, og det var først fem måneder etter den kjølige hjemkomsten til Norge at jeg omsider begynte å bli klar for nye impulser, også vedrørende mannfolk. Ja, jeg valgte å være alene de fem månedene fordi jeg mener det ikke er sunt å surre rundt og hoppe fra det ene forholdet til det andre uten å evaluere og finne tilbake til seg selv. Ekte lykke kommer innenfra når en står stødig på egne bein, og er ikke noe andre kan gi deg sånn uten videre.
– Men når vet en at en er klar for å treffe nye mennesker, spurte Barry Hole for tredje gang den gangen på Lorry, så jeg flyttet blikket lett irritert fra en flørtende Storhøi og plantet dem litt mer irritert tilbake på Hole. Han trodde tydeligvis at jeg var sexolog, og det er jo forståelig etter den fiffige leksjonen jeg ga både ham og Varg Lærum etter at vi hadde fakket morderen og feiret med litt bobler på Lorry, eller det vil si – jeg feiret – for jeg hadde tenkt å bli litt full og ruset på livet ettersom jeg fortsatt var i live og ikke ble drept av den begredelige pervoen. Det var nettopp da, i et snev av lykkerus og totalt utmattelse at jeg fortalte dem et og annet om kvinner og sex; om Match.no, om lyster, perversiteter og sadomasochisme.
At det å gi fra seg kontrollen i sengen for en kvinne kan være et kjærkomment pustehull i en hektisk hverdag full av krav, logistikk og ansvar. Jeg sa jeg ønsket å være med noen som kunne ta kommandoen, som kunne la meg slippe å tenke å ta ansvar og bare nyte, ja, og kanskje bli håndtert litt hardt om settingen var riktig, at det var derfor jeg ble litt fascinert av ordene morderen serverte og de ville lystene og stemningen som rådet på Match.no. Men hverken Hole eller Lærum skjønte bæret, de bare stirret på meg med åpen munn, så jeg måtte drikke alle boblene selv, for de så ikke ut til å være i stand til noe som helst. Så etter den leksjonen der, forstår jeg jo at Hole tror jeg kan et og annet om sex og samliv. Men jeg kan ikke det. Hole så skuffet ut, og rullet det nesten tomme vinglasset akkurat slik jeg lærte ham det på The Thief kvelden før vi fakket Matchmorderen. Den kvelden hadde jeg veldig lyst på sex fordi jeg dagen etter skulle date morderen, en morder som hadde drept flere kvinner. Vi skulle lokke ham i fellen og jeg var lokkeduen. Et par uker senere på det samme stedet ventet altså Hole at jeg nok en gang skulle bidra med noe. Jeg lot blikket vike opp til høyre for å finne noe glupt å si. Det er en vane jeg har. Blikket mitt flyter automatisk opp til høyre når jeg føler jeg må si noe smart noe, jeg leter i blinde – for spesielt smart er jeg ikke.
– Tja, hvordan vet en at en er klar? Ja, si det, svarte jeg. – Du tenker nok ikke så mye på Ranveig lenger, og lengter ikke tilbake til henne. Tvert om, sa jeg en smule psykedelisk. – du synes kanskje det er deilig å være alene og leter ikke etter noen som kan fylle tomrommet etter henne. Du synes det er hyggelig å gå ut og treffe nye mennesker, slike glupinger som meg – og du bærer med deg gode energier der du ferdes. Ikke mørke og dystre, selvmedlidende, trege og kjipe energier… Skjønner?
Hole svarte med å stirre tomt på meg, noe som fikk meg til å undres om han i det hele tatt hørte etter. Men han spurte, og da skulle han jaggu få svar, tenkte jeg. Så da fortsatte jeg like godt ettersom kysten var klar og han ikke sa et kvekk. Jeg er tross alt fra Nord Norge. Vi venter ikke på at solen skal skinne. Vi skinner selv.
– Du ser fortid og tidligere forhold klart og tydelig og innser at det faktisk var bra at du og Ranveig gikk hver deres vei. Du har kanskje lært noe av det hele som du tar med deg inn i ditt nye liv, og du føler deg følelsesmessig stabil, er fylt av håp og er villig til å gi nye mennesker en sjanse! Du har jobbet aktivt med deg selv for å bli bedre og mer hel på alle plan. Du føler deg ydmyk, spent og mottakelig for det livet nå har å tilby deg, og ikke minst – du føler deg tryggere på deg selv og vet du vil være tydeligere i ditt neste forhold, når du har funnet tilbake til deg selv og blitt litt klokere. Du vet hvem du er og hva du vil – også når det gjelder forhold. Du føler kanskje at livet smiler til deg og du smiler tilbake. Kjenner du igjen noe av dette, har du sannsynligvis åpnet opp for å møte ny kjærlighet og glede. Så lett og så ukomplisert er det faktisk, svarte jeg nokså kryptisk og litt stolt, for det hørtes nesten ut som om jeg visste hva jeg snakket om. Jeg gjorde ikke det.
– Sånn, har du fått svar på spørsmålet ditt nå, tror du, spurte jeg ganske lattermildt, mens jeg veivet etter servitøren fordi jeg ville hjem. Å «date» gubber som ikke har kommet over eksen og som bare prater om dem på godt og vondt, er så turn off at de skrur av lyset for andre potensielle mannfolk der ute også. Til og med Dennis Storhøi. Jeg betalte halve regningen og gikk.

…….

Om ikke så alt for lenge kan du lese mer om hva som skjer mellom Lotte-Marie, Dennis Storhøi og Barry Hole, og ikke minst hva som skjer når hun forlater Hole og det trauste livet i Norge og setter kursen mot Australia; mot ustyrlige hester, nådeløs ødemark, god vin og grillet kenguru – og cowboyer med stor C! Det går som det vanligvis gjør med Lotte-Marie, litt over styr.

Stikkord er – flaggermus, sex, stripping, dop og sirkus… og DRAP!
.
Bok nummer fire om Lotte-Marie kommer ut på vårparten. De tre første bøkene; Sannheten om Lotte-Marie, usensurert, Lotte-Marie goes to Hollywood og Lotte-Marie og Matchmorderen kan du kjøpe her.
.
……….
.
«Kort oppsummert: Friskt språk og mange morsomme bilder og scener.
Hole har vel nærmest laget sin egen sjanger med disse bøkene.»  Jan Ove Ekeberg
«Bedre enn Bridget Jones.» Budstikka 
«Bøker til begjær.» MAG
«Norges beste jenteforfatter.» Dagsavisen
«Fun, fearless female.» Cosmopolitan
«Norges første chicklit forfatter.» Aftenposten
«Prinsessen av humor. « Askeravisen
«Sommerens strandanbefaling. Dristig stoff for damene.» BA
«Det er ingen blyg og rødmende ungpikeroman Hole har skrevet.» NTB
.
.

Ps, vil du bli med meg på vintur til Portugal og Italia, kan du sjekke det ut her. Med dette ønsker jeg dere alle en riktig fin dag. Følg drømmen din – for den kan bli så mye mer enn bare en drøm, og spre kjærlighet og glede hvor enn du ferdes. 🙂

Mvh. Trude Helén Hole

MIN FORFATTERSIDE 

GRATIS vinkompendium og vinkurs finner du her.

Vil du følge denne bloggen, meld deg på nyhetsbrevet eller trykk på FOLLOW oppe til høyre.

Mine bøker – Min TV kanal – Bilder – Vinkurs– Referanser – Linkedin – Twitter – Facebook – Instagram.

Trude Helén Hole!-kopi 3

Reklamer