Tett på eventyrer, polfarer og Inge Inge Solheim

Du må komme deg ut av komfortsonen om du vil utvikle deg som menneske! Slik er det bare. Og da tenker jeg det passer fint å ta med et intervju jeg gjorde en vakker vinterdag i 2012 i minus 8 grader ute i isødet, med polfarer, eventyrer og filosofen Inge Solheim. And it goes like this:

Store oppdagelser via indre reiser. En samtale med eventyrer, polfarer, og filosofen Inge Solheim byr ikke bare på indre dypdykk. Nei da, her snakker vi om å bli ”døppet” så langt det lar seg gjøre. Døppet dypt og lengre enn langt ned i den iskalde snøen. Nevnte jeg dypt?

 IMG_4244Hm… altså, jeg lurte litt på… øh… jeg tenkte…, æhh, skal vi se… øh, skal vi løpe litt?

Ekte mannfolk, where are thi? Sånn blir det når en utfordrer en ekte Mann og Polarhelt med urinstinktene sine i behold! Det er mulig at eventyrer Inge Solheim hadde en intensjon om at jeg skulle finne meg selv der nede i snø dypet. Ekspedisjonene hans dreier seg jo gjerne om indre så vel som ytre reiser. Men jeg glemte å spørre. Jeg var for opptatt med å spise snø for å overleve.

Vel, som den observante leser vil merke, jeg overlevde, og som jeg har sagt før og nå kan si igjen fordi jeg fortsatt lever; jeg fatter virkelig ikke hva som er så interessant med Knausgårds navle lo når vi har folk som Nansen, Ingstad, Amundsen og Solheim. Ja, jeg sier som Bonnie Tyler, gi meg en helt for faen. En ekte helt. En av dem som trosser det umulige. Trosser sine egne begrensninger, de ubarmhjertige naturkreftene og ikke stopper før de er i mål…

Sukk.

IMG_4289 lav

Og en vakker dag i begynnelsen av februar står det faktisk en helt i stuen min, og jeg tenker at om jeg noen gang skal dåne, så er det nå. Men før jeg rekker å tenke tanken ferdig, begynner Inge Solheim å prate på kav Otta – dialekt, og sånn fortsetter det faktisk de neste fire timene. Jeg visste virkelig ikke at de kunne snakke så mye, de som er oppvokst i Gudbrandsdalen, med Rondane og Jotunheimen som svære, ruvende og voktende troll som kan få enhver med vettet i behold til å tie – omringet av urørt og majestetisk natur som forteller oss mennesker hvor små og ubetydelige vi egentlig er. Jeg trodde en liksom ble litt sånn nedtrykt, fåmælt og innesluttet ved å vokse opp i slike omgivelser. Jeg tok feil. Inge Solheim prater videre som en vilter foss etter en snørik vinter og jeg konkluderer med at det er lov å ta feil. Ja, selv de beste kan ta feil.

Jeg er en av dem.

-Jeg har nesten litt dårlig samvittighet nå, avbryter Solheim seg selv etter 20 minutter. Han stirrer inngående på meg, litt sånn akutt sjokkskadet med påfølgende konklusjon som bare er ment for ham, og den er slik;

-Jøss, det får en si, hun kan tenke! For det er klart, jeg har jo fått smelt inn noen fulltreffere jeg også under den 20 minutters lange, øh… samtalen til Solheim. Solheim løfter lett unnskyldende på begge hendene og fortsetter relativt ydmykt på, ja nettopp, kav Otta – dialekt. Jeg sier det fordi enkelte folk bytter gjerne ut dialekten sin sånn av og til, med noe annet, men Inge Solheim er ikke av den sorten. Ikke jeg heller.

-Jeg trodde du var en slik type bærumsjente med kamera, forklarer Solheim og lager hermetegn i luften for å illustrere noe i nærheten av en «bærumsjente med kamera», muligens type lekekamera, og tar et sukk før han fortsetter.

-Jeg har jo bare sett bilder av deg og tenkte mitt, og det er nok en av mine svake sider. Jeg kan være litt forutinntatt, skjønner du, forklarer han og smiler passe beskjedent mot meg fra trappen min der han har slått seg ned.

Ja, tenke seg til, han trodde jeg var en bærumsjente som leker meg igjennom livet med et Canon kamera med en 70-200 mm linse og slikt. Det er forresten helt riktig. Men jeg er fra Bergen, og ikke Bærum!

Det slår meg forresten at det krever en viss selvinnsikt for å innrømme noe slikt som forutinntatthet, Gud for et vanskelig ord, og det påpeker jeg også ganske fort og raskt når jeg ser han trenger oksygen. Og Solheim trekker pusten dypt og lenge før han svarer.

-Ja, jeg tar meg selv i å noen ganger være forutinntatt og kanskje fordomsfull, forklarer Solheim, – selvinnsikt ikke er veldig vanlig. Det er en livslang prosess, og kun de færreste når noen grad av selvinnsikt. Som oftest de som har blitt testet i livet og har vært utenfor komfortsonen. Solheim kjæler med katten min Basse mens han øser av seg hvor vanskelig det kan være å finne rom å utforske sine styrker og svakheter. Han mener at den beste måten å få selvinnsikt på, er å få være i ro med tankene sine.

-Naturen er et ypperlig sted å være når en ønsker selvinnsikt, og gjerne helt alene. Det er da du tenker de dypeste og mest betydningsfulle tankene, mener Solheim,

-Ja nettopp, skyter jeg fort inn når jeg ser han trenger oksygen igjen og fortsetter før han får pustet ut; -jeg arbeidet fem uker på en kvegranch i Australia sammen med en 80 år gammel mann og en like gammel bikkje. Vi arbeidet med fensing to kilometer fra hverandre hver eneste dag, fra 05.00 til 19.00, mens bikkjen løp logrende og slevende frem og tilbake. Da får du relativt godt med tid til å sortere litt i øverste etasje. Jeg nesten spyr ut ordene uten å puste fordi jeg vil snakke like fort som Solheim, men Solheim sitter bare avventende og ser på meg med det vakre falkeblikket sitt, så jeg fortsetter.

-Jeg både elsket og hatet det, bedyrer jeg litt stolt og legger til ganske så innsiktsfullt, -en kan fort bli gal av slikt!

-Ja, da skjønner du hva jeg prater om, svarer Solheim rolig og jeg nikker, for nå er vi liksom på nett, han og jeg. Vi vet hva vi prater om.

-Vi må ut av komfortsonen, ut av det daglige for å kunne sortere og endre tankesett, fortsetter eventyreren Solheim, mannen det ikke finnes noe som helst dagligdags med.Og med det sier jeg det er tid for å gjøre nettopp det – komme oss ut i naturen!

Sukk, en ekte polarhelt, eventyrer og filosof… Jeg tenker litt koffert, jeg nå.

IMG_4279, liggelavJa, ta deg en cowboystrekk, du Inge. Du trenger å spare krefter til etterpå…

Med verden som tumleplass. Ti minutter senere i nesten like mange minusgrader er vi ute av komfortsonen. Inge Solheim begynner å lage til leirplass, mens jeg bare sikler og stirrer på helten min in action. Jeg later som jeg er busy og tar bilder, mange flere enn jeg trenger. Jeg skal ha dem i mitt private Heltealbum som jeg skal opprette når jeg kommer hjem, om jeg overlever villmarken. Den ligger veldig øde til ikke langt fra huset mitt. Jeg syntes jo at Inge Solheim passet veldig fint inn i trappen min, men han passer enda bedre her ute i den ubarmhjertige naturen, ute i Dikemarks isøde.

-Folk dør om en undervurderer natur og situasjoner, sier Solheim plutselig som om det er en alminnelig ting å dø. Han tråkker ned snøen der bålet skal være og slenger ut isbjørnskinnet, og jeg tenker med stjerner i blikket at dette er en mann som har vært ute en vinternatt før, og jeg føler meg med det høyst levende.

-Det er min jobb å ta de riktige beslutningene når vi er ute på ekspedisjon, og det stoler folk på at jeg gjør. Det ansvaret er så stort at jeg ikke kan dele det med andre, det må jeg ta selv, sier Solheim. Han rister smilende på hodet i det jeg overrekker ham en av de ti avisene jeg har tatt med meg for å få fyr på bålet, og går i stedet for å rive av litt bark fra den store bjørken like ved det store, dype Ulvenvatnet. Eller var det Nordvannet? Verkensvannet? Det er i hvert fall ikke Oppsjø, for det ligger litt lenger oppe på en måte. Solheim river av tynne fliker med bark, bare en liten håndfull, mens jeg sikkert hadde flådd hele treet om jeg hadde visst om dette trikset.

IMG_3967

-Vi leser ikke aviser ute på ekspedisjon, roper han lett ironisk mens han river av den siste strimmelen. Han smiler mot meg og konstaterer, -det er tørt og fint her i området.

-Jepp, de bygningene der borte er opprinnelig et tuberkulosesykehus, svarer jeg meget fort, for å vise at jeg har én lokalkunnskap i besittelse jeg også. Utover dette tenker jeg ikke stort, for Solheim gjør det for meg. Jeg er bare tilstede, iakttar, absorberer, lytter og nyter.

This is life.

Polarhelten min er så fordømt vakker, så elegant, så i sitt rette element at jeg umiddelbart tenker at jeg kan bli med denne mannen på hans neste poltur, og det selv om jeg ikke tåler kulde og veldig fort kan rammes av akutt klaustrofobi, eller bli med til månen om det er det han vil. Og det er nettopp det han vil. Solheim mangler nemlig ikke ambisjoner. Mannen som er mer kjent ute i den store verden enn sitt eget hjemland, har ikke bare verden, men universet som tumleplass og gjør det umulige mulig for vanlige dødelige, som å fly i jagerfly over Russland, nå polene, hoppe umulige basehopp, eller reise ut i verdensrommet hvis han får det som han vil. Solheim har som mål å bli verdensledende med sitt firma www.ingesolheim.com – og det er et mål jeg tror på, for denne mannen oser av trygghet, besluttsomhet og troverdighet. Han er tvers igjennom ekte og unik. Ganske enkelt hel ved, tenker jeg og ser på mannen som sitter på huk for å fyre opp bålet. Det kommer flammer på første fyrstikkforsøk.

Pussig.

Det er noe med den maskuline energien som bobler under den svarte boblejakken, kompetansen og kunnskapen hans som gir seg til kjenne i bitte små bisetninger, tryggheten han gir om seg, ydmykheten og nysgjerrigheten.

Jeg lurer på om det er upassende å spørre om vi kan kline litt før vi begynner. Bare et bitte lite kyss på kinnet om så det gjelder, og så kan jeg godt dø her ute i det øde isødet, lykkelig i hans armer. Men før jeg rekker å spørre eller hinte lett påtrengende som Scarlet O´Hara i Tatt av Vinden, nevnte jeg at det har begynt å blåse litt? kommer fotografen min Gro Storteig snikende fra intet sammen med et kraftig vindkast som får trærne til å vifte og skutte seg av kulde og med det bringe meg tilbake til nuet.

Akk, og så akkurat nå da, min kjære Gro, som Solheim har fått skikkelig fyr på bålet og ting begynte å bli litt hett her ute i ødemarken… Timing, kjære, timing!

Ville urinstinkter og survival of the fittest

-Vel, sier jeg til Solheim, -da kler vi av oss og tar bilder før det blir mørkt. Jeg regner med at en ekte polarhelt tåler litt bitende, iskald kulde og litt bryting på liv og død ute i isødet… Jeg setter på utfordrerblikket mitt og viker ikke en tomme. Jeg har øvd på det siden 3 klasse. Inge Solheim bare ler. Han har ikke akkurat tatt på seg sin beste boxershorts, påpeker han, men han leker gjerne.

-Det gjør ingen verdens ting, understreker jeg bestemt og forteller at Gro og jeg i New Spirit lever etter mottoene -Fuck beauty, get real, og -Fuck rules, have fun!

-Mye fucking i New Spirit altså, påpeker Solheim med et stort glis rundt de kritthvite tennene og et skøyeraktig glimt i falkeblikket idet han vrenger av seg jakken og buksene. Nevnte jeg at hvite tenner og et skarpt blikk betyr gode gener? Denne mannen er det lurt å forplante seg med! Jeg bare nevner det.

-Vel ja, men øhhh…, sier jeg, plutselig lett rødmende, -ordtakene er dessverre det nærmeste vi kommer, ikke sant, Gro?

Hun hører ikke. Hun tar bilder av Solheim. Klikk, klikk, klikk.

Jeg kjenner plutselig det brenne akutt i tærne som etter to små sekunder i et fatalt og ubevoktet øyeblikk, er dekket av hvit, pudderformet og iskald snø. Jøss, frostskade allerede?

Jeg teller på fingrene og konstaterer at ingen av tærne er blitt blå og må amputeres, og løfter blikket i triumf, og der står han jaggu meg. Inge Solheim står der like foran meg strippet for klær og utstyr, i sin hvite, litt slitte boxershorts, og gliser i ekte New Spirit stil – ekte, ujålete og ready for some fun!

IMG_4151 kopi-Juhuuu, roper jeg og løper avgårde mens jeg kjenner den 6 år gamle, slitte sloggitrusen min bare så vidt henge om hoftene. Han ser det nok han også. At den holder på å skli ned, at sømmene er gått opp i sømmene, at den ikke lenger er svart, men i retning grå. But who cares?

Ikke Inge Solheim og ikke jeg, og slettens ikke Gro.

Klikk, klikk, klikk. Dette er det ville isødet.

Her er det survival of the fittest som gjelder, noe Inge har påpekt, og ikke Sloggi. Survival of the fittest handler forresten ikke om den sterkeste rett, men den som klarer å tilpasse seg. Vi tilpasser oss vi, Inge og jeg, og løper innover og bortover og oppover i den dype snøen, og vi tar litt armhevinger, for det er bra, mener Inge.

You man! Me woman!

Vi er nakne i vårt rette element. Vi kjenner ikke kulde, vi kjenner bare tilstedeværelse, kicket og barnslig, ekte og boblende glede som blender seg med frykten for å bli døppet skikkelig.

IMG_4190

Vi løper og vender hurtig om som ville, lekne dyr. Slenger ut en labb, sparker og kaster myk snø på hverandre, myk snø som brer seg om oss som kaldt englestøv. Vi sloss for livet, bryter og bruker muskler, og så…

IMG_4170.JPG

-Så du vil sloss, bitch! Ps, han sa ikke det. Han er en gentleman med urinstinkter. Han sa: -Så du vil slåss, tispe!?

IMG_4196.JPG

-Spis snø, bitch!! Ps, han sa virkelig ikke det. Han sa: -Gir du deg, din pingle?

IMG_4169 Spise snø

Og jeg svarte: -Nei, nei, neeeiii! Jeg gir meg aldri! Aldri… Og spiste masse snø.

-Gir du deg? Spør Inge igjen. Jeg hører det bare så vidt, for hodet mitt er presset 40 cm ned i den kalde snøen og ørene er full av snø. Jeg lukter… gress? Er det vår snart, mon tro?

-Nei, aldri, roper jeg. Aldri! Og så er det på an igjen. Det er urinstinktene som råder, urinstinktene som Inge har pratet en hel del om. Det er disse instinktene som trigger menn til å dra på ekspedisjoner og sette seg selv på prøve – du er ikke mer Mann enn din siste tur, eller ditt siste basehopp – nevnte jeg at Inges rekord er et hopp fra 45 meter, ett av verdens laveste?

Ikke det?

Vel, jeg svømte til sammenlikning 50 meter crawl på 29,7 sekunder i mine glansdager under NM da jeg var dritings, og tenker da på sekunder og marginer før en deiser i bakken ved den type ekstremhopp. Det neste spørsmålet som da umiddelbart melder seg er hvorfor enkelte gjør disse… øh, sprellene.

Gutter blir menn. Inge tror det er fordi gutter i større grad blir oppfostret på en måte som dyrker frem instinktene om å sette seg selv på prøve. Motivasjonen er kicket å mestre det umulige. Han mener jenter blir oppfostret til å fremdyrke andre egenskaper. Egenskaper som skal lokke menn med gode urinstinkter rett i fella, tenker jeg da.

Merker du forresten at jeg for lengst er på fornavn med Inge? Vel, etter snøkamper som dette kommer en relativt fort på fornavn. Det er bare slik det er.

-Gir du deg? Spør Inge igjen mens han presser meg ned i snøen for tredje gang. Jeg lurer på om det er lov å bite, men biter meg i det. Her er det kun rå muskelkraft, list, smidighet og litt urinstinkter som skal få råde.

Inge og Trude isødet.jpg

-ALDRI!!!!! Roper jeg og spiser snø. Og så løfter han meg plutselig opp i de sterke armene sine and I am in heaven. Urmannen og gentlemannen Inge Solheim bærer meg lett som en fjær, ja jeg veier sikkert ikke mer enn 62,5 kilo tenker jeg lett innsiktsfullt, mens helten min holder meg oppe. Han ser meg intenst inn i øynene med falkeblikket sitt, holder det lenge og smiler vakkert, mens jeg tenker:

-Åhhh, er det nå vi skal kysse?

      IMG_4218 klem.jpg

Tilstedeværelse! Det er nettopp tilstedeværelse det handler om for slike som Inge og meg – barn av naturen. Vi er fullt og helt, og vi er her nå! 

Ekspedisjoner og minus 50 grader. Tilbake ved bålet henter vi frem pølser og sjokolade, og dveler rundt tanker om livet. Før i tiden var det selve naturopplevelsene som trigget Inge. Det å oppleve naturen – å skue utover. Men nå er det mer hva naturen gjør med folks indre som motiverer ham til å ta med seg folk ut på ekspedisjoner. Det er endringsprosessen og den indre reisen som er interessant, forteller mannen som har vært med i en rekke norske og internasjonale TV produksjoner, både foran kamera som ekspedisjonsleder og bak kamera som sikkerhetsansvarlig. I BBC – serien Blizzard der kappløpet mellom Amundsen og Scott ble rekonstruert, gikk Inge ned ni kilo da han som frontmann pløyde spor for det norske laget i hundre år gammelt utstyr. Og da skjønner en jo fort at en 6 år gammel sloggitruse ikke akkurat er noe som setter denne mannen ut av drift! Snarere tvert om.

IMG_4237 sittelelav

Inge forklarer at den tre måneder lange ekspedisjonen var som å gå Birkebeineren 60 ganger, og er noe av det røffeste og beste han noen gang har opplevd. En ytre og indre reise med tanke på å hente indre motivasjon og krefter, og overvinne reelle fysiske hindringer.

Polfarer Inge Solheim gjør med andre ord alt, også det umulige, som å bringe krigsskadde soldater 48 mil fra Sibir over det arktiske hav og til Nord polen i temperaturer som kan komme ned i minus 50 grader. Kan noen overleve slikt?

-Man må ha baller! Mot er den viktigste egenskaper for å prøve nye ting. Man må samtidig ha viljen til å endre tankesettet. Dette går på mental adferd, og mental adferd er viktig under ekstreme forhold, mener mannen som holder foredrag i nettopp dette, tankesett, drivkrefter og motivasjon.

-Når folk kommer ut i andre miljøer og omgivelser, så gjør det noe med dem. De blir mer mottagelige for nye innspill og endrer tankesett, sier Inge og hiver innpå med sjokolade, mens dagslyset sakte med sikkert endrer karakter. Bålet trer tydeligere frem med sitt nærvær, og hakkespetten gir seg til kjenne like bak oss.

To do or not to do, that´s the question. Inge mener at uansett hva man jobber med så er det universelle egenskaper og ferdigheter som gjør at man lykkes. Vær og vind er ikke den største utfordringen ute på ekspedisjoner. Hans oppgave som turleder er å gjøre andre gode sammen. Med andre ord, hente frem det beste i folk. Nøkkelord er motivasjon, kommunikasjon og samarbeid. And the key word for et godt samarbeid er å anerkjenne hverandres egenskaper.

-På ekspedisjon er anerkjennelse og respekt mellom deltakerne en plikt, og kommunikasjon et viktig verktøy, understreker Inge som er ekspert på å vurdere og håndtere risiko.
Det er mange elementer som skal passe sammen for å gjennomføre en vellykket ekspedisjon. Men det er i motgang en lærer, sier han og forklarer hva som må til for å kunne trekke lærdom.

-Man lærer mest av sine egne feil og det kan brukes positivt. Men for å kunne lære av sine feil, må man først tre ut av sin egen komfortsone, tre ut av den trygge indre sirkelen og inn den større sirkelen som ligger utenfor og venter. Inge tegner to sirkler i luften like foran månen som nå har gitt seg til kjenne, og som er bortimot full.

-Det er den ytre sirkelen som er spennende å utforske, og det er her du finner dine ukjente egenskaper og talenter. Derfor er det oppdagelsene i den ytre sirkelen jeg finner interessant når jeg tar med meg mennesker ut på ekspedisjoner. En kan forklare det slik at å komme seg ut i naturen handler egentlig om å foreta en indre ekspedisjon, gjentar polfarer, eventyrer, gentlemannen, men akkurat nå, først og fremst filosofen Inge Solheim.

IMG_4228.JPG

Og da er vi vel tilbake ved reisens begynnelse. Vi befinner oss nå i den blå timen, i den fantastiske, mystiske skumringstimen når dagslyset skifter ham og blir til silkeblått før det umerkelig stilner mot svart.

Skogen forstummer – det store, isbelagte vannet er blitt en tom scene og ligger nå helt øde. Vinden har stilnet, skiløperne har dratt hjem og bålet gnistrer i en vilter dans. Flaggspetten skifter tre et par ganger for natten, tilsynelatende lettere forvirret over vår tilstedeværelse. Det gule lyset fra flammene danser mystisk og forlokkende i Inges ansikt, og jeg sitter der på isbjørnskinnet og er til stede, iakttar, absorberer, lytter og nyter, og undrer meg over denne mannen, mannen med de gode instinktene, egenskapene og de gode genene – og jeg undrer meg over livet – vår fantastiske indre og ytre reise gjennom det, og alle de spennende møtene og oppdagelsene som endrer oss som mennesker. Min reise gjennom livet. Hans reise.

Jeg lurer på om det er nå jeg bør spørre om et aldri så lite kyss på kinnet, men før jeg rekker å undre ferdig, forsvinner Inge Solheim innover i mørket. Han skal hente noen engelskmenn som han skal ta med til Beitostølen, og deretter skal han hjem til sin vakre kone Anna. Anna, Anna, Anna – you lucky girl! 

To do or not to do, that´s the question!!

Foto: Gro Storteig, G-Photo og meg. Neste mann, eller kvinne ut i serien Tett på – er Wenche Steen.

Med det ønskes alle en super lørdag:-)

Del gjerne innlegget – takk.

Hilsen Trude Helén Hole

Trykk på FOLLOW oppe til høyre, om du vil følge denne bloggen. Ønsker du å følge meg på YouTubeInstagramLinkedinTwitter eller Facebook, eller kjøpe mine bøker og vinkurs – kan du gjøre det her.

Skjermbilde 2017-10-06 kl. 19.56.53.png

                    

 

Reklamer