Spennende påskebøker og ikke fullt så spennende…

Jupp, jeg får som tidligere nevnt tilsendt bøker av forlagene – mine gode anmeldelser brukes nemlig i forlagenes markedsføring. Mine grusomme slakt, derimot… Like fullt, begge deler finner du her på bloggen under kategorien Nytt om  bøker. Vanligvis skriver jeg kun om virkelige gode bøker, og tilsvarende om drittbøker som ikke er verdt å lese. Fifty Shades of Fucking Boring og Frognerfitter er eksempler på styr unna bøker.

So here we go again! Innledningsvis begynner jeg med to bøker av min absolutte favorittforfatter Caryl Férey – selve anmeldelsene her er jo verdt en pris i seg selv:-)

ferey

Zulu, av Caryl Férey, en krim som fillerister deg. Ali Neuman, sjef for kriminalpolitiet i Cape Town står overfor det umulige. Vi rives inn i et drama der linjer trekkes tilbake til både Apartheidregimet og de voldsomme interne motsetningene mellom sørafrikanere. “Zulu” troner ubestridt som min beste leseropplevelse av det jeg har lest av krim. Den spiser deg rå, tygger deg brutalt i stykker og spytter deg ut på den andre siden. Og der blir du stående på skjelvende bein, berørt langt inn i sjelen og tenker: -hvordan er det mulig å kunne skrive noe slikt?

Dette er ikke lystig lesning, tvert om. Dette er mørkt, svart, ja, beksvart lesning. I all sin råhet, galskap, umenneskelighet, alt snirklet inn i en historie så usannsynlig sannsynlig om mennesker i et land revet i filler av galskap – så inn for jævlig sammensatt og komplisert, fargelagt med rødt blod og fortvilelse til å ta og kjenne på, skriker den ut sitt budskap om sosiale konflikter, om urettferdighet, om tapte sjeler og en brutalitet som overgår det meste. I Zulu snakker vi om “ekte” skjebner pakket inn i rå umenneskelighet, men med en troverdighet som suger leseren inn i historien, i stedet for at leseren blir distansert til den. Forfatteren Caryl Férey betegnes som en av Frankrikes nye, store talenter, og jeg kan godt forstå hvorfor. Han skriver rått, hardt og maskulint, og slår deg nesten i hjel med et avrevet stålrør til penn. Men innimellom skifter han tempo og går over til det poetiske følsomme, det vakre og det skjøre, med skildringer så rørende at tårene bare kommer. Zulu er en suveren thriller som vil mer enn å bare underholde, og det gjør den. Link til bestilling.

9788203219252_Ferey 1

Mapuche av Caryl Férey er et mesterverk – og den er et mesterverk uavhengig av sjanger! Caryl Férey skriver med blodig penn fra begynnelse til slutt. Den driver deg til ytterkantene, fra grenseløst vannvidd til det såreste, til grenseløs kjærlighet. Komplott, karakterskildringer, scenario og kulisser, alt fargelegges med et spekter av farger som driver deg inn i historien til du faktisk er der. Du kjenner luktene, lydene, støvet, solen som steker, blodet som størkner, metallsmaken i kjeften, krenkelsene og hatet, pulsen som stiger, lysten til å slå, lysten til å gjemme deg, forsvinne, lysten til å dø, lysten til å overleve og ikke minst kjenner du på lysten til å ta hevn. Den sniker seg innpå som en slange, du blir bitt og giften er i deg.

Jeg gråter. Dette er mer en krim, bøkene til Férey lærer deg om samfunn og virkeligheter vi vet er der – men helst ikke vil vite om. Allikevel oppsøker vi det, fordi det er trygt gjennom en bok. Forfatteren skildrer miljøer og samfunn, og trekker frem historier vi helst vil glemme og fortrenge. Det er nådeløst og brutalt. Det er nå tre bøker som har fått meg til å gråte – og det er Karin Fossum med Varsleren, Fèreys bok Zulu og Mapuche. Det er ganske umulig å holde tårene igjen – jeg kan bare gjenta det jeg skrev da jeg anmeldte Zulu:

Caryl Férey skriver rått, hardt og maskulint, og slår deg nesten i hjel med et avrevet stålrør til penn. Men innimellom skifter han tempo og går over til det poetiske følsomme, det vakre og det skjøre, med skildringer så rørende at tårene bare kommer. Zulu er en suveren thriller som vil mer enn å bare underholde – og det er Mapuche ogsåLink til bestilling.

Her er nye anmeldelser:

1984_by_alcook-d4z39dh-197x300

1984 er en fremtidsroman av George Orwell som ble utgitt i 1949. Boken er en dyster spådom om hvordan fremtiden kan bli, med et totalitært system der praktisk talt ingen individuelle rettigheter finnes. Denne boken ble skrevet i skyggen av annen verdenskrig med inspirasjon fra blant annet det nasjonalsosialistiske Tyskland og Sovjetunionen. Boken er dermed like aktuell selv om årstallet for lengst er passert. Tittelen, 1984 har sin forklaring i at boken ble skrevet i 1948 og Orwell valgte å snu om på årstallet.

Dette er en klassiker. Tidløs, meget rik på detaljer og svært intelligent skrevet. Det er ikke ofte en bok får deg til å føle deg smart og oppegående, men det gjør denne i aller høyeste grad, om jeg kan forklare det så banalt. Du grøsser, kjenner Storebrors klamme hånd og stikkende øyne saumfare hver nerve i kroppen. Du kan ikke stole på noen. Ikke en gang deg selv. Mer trenger ikke jeg å si – les selv☺

Blod

Blod på snø, av Jo Nesbø. For å være ærlig, jeg digger Nesbø på alle måter, men syntes denne var litt blodfattig. Jeg brukte 1.20 minutter på å lese boken fra A til Å, men må vel få tilføre at jeg leser veldig raskt. 🙂 Vel, kort-romaner kan være ok om det som står skrevet mellom permene er godt. Men jeg ble dessverre skuffet, for Nesbø kan bedre.

Historien er kort, tynn, kjedelig, uoriginal og lite troverdig. Nesbø prøver seg denne gangen på kjærlighets-skildringer, men kommer til kort også her. It goes like this: Leiemorder Olav Johansen og kvinnen han skal drepe blir stormforelsket i løpet av én liten bokside, så det er bare å gratulere med verdensrekord, raskere enn Ben Johnson på dop! Ja, det hele foregår ikke bare unaturlig raskt – det å plutselig elske og elske høyt en som nettopp har drept elskeren din og som har i oppdrag å drepe deg, er vel en smule litt sånn: -Oh, really??

For det er ikke slik verden fungerer, selv ikke i fantasiverdenen og i et krimplott for voksne. Så allerede her punkterer boken – historien er så enkel, komplottet så lettskuelig og de personlige skildringene så utrolig flate at du blir nesten irritert på Nesbø fordi du føler deg så til de grader undervurdert som leser. Nesbø bommer også når det gjelder språk og virkemidler, som å bruke evige gjentagelser som –ikke veit jeg…, kanskje for å gjøre oss kjent med karakteren. Men om dette overdrives til det kjedsommelige – så blir det nettopp det, kjedelig.

Kopi på kopi. En annen sak er at Blod på Snø i likhet med Sønnen som jeg har anmeldt her, er nok en kopi av Harry Hole universet. Om målet er å drive masseproduksjon av middelmådigheter bygget på Hole universet, så er det trist – for Nesbø har unike kvaliteter som kan gjøre ham til en stor forfatter, og da mener jeg en som produserer tekster med uforglemmelig kvalitet, og ikke bare en som selger godt på blod, galle, gørr og reproduksjon av dette. For også i denne boken som i alle de andre, avslutter Nesbø med sine overdrevne drapsmetoder og morbide skildringer som skal få oss til å grøsse. Men vi gjør ikke det – for vi har lest det før.

Kort oppsummert, «Olav Johansen» og «Simon Kefas» i Sønnen er ganske enkelt Harry Hole med nye navn. Nesbø bør skaffe seg en redaktør som ikke pisser ham opp etter ryggen. Å gi ut færre, men bedre bøker, er mitt tips. Dette er altså en styr unna bok, dessverre.

dc3b8delig-trio

Dødelig tro av Egil Foss Iversen, en elegant tekst som holder deg nettopp der – i teksten. En seriemorder herjer i Bergens gater under tilnavnet Bibelmorderen. Han dreper bare prostituerte og etterlater bibelsitater risset inn på kroppen til offeret. Så langt er fire prostituerte drept. Bedriftsrådgiver og psykoterapeut Theodor Solomonsen blir motvillig dratt inn i saken. Ved hjelp av den vakre politietterforskeren Amalie Botega oppdager Solomonsen at det går en rød tråd fra drapet i Bergen tilbake til en misjonsstasjon i Kongo. Det han trodde ville være en enkel sak, viser seg å avsløre korrupsjon i det offentlige, svindel med fadderordninger og bistandsstøtte, utro politikere, barnesoldater, prostitusjon og trafficking.

Boken er godt skrevet, har god flyt og tempoet holdes oppe fra a til å. Karakterer og kommunikasjon er troverdige. Plottet er godt, dog, det er noe irriterende at politiet er så lite flink til å se det innlysende – men så er jo dette etter media å dømme slik det er med politiet i Bergen. Så realistisk? Ja:-) Boken kan bestilles her.

Blod.png

Mere blod, oppfølgeren til Blod på snø viser at det umulige er fullt mulig i Nesbøs univers! Here we go again: Jo Nesbø er et forunderlig fenomen. Han kom inn som en kule, skrev godt og voldsomt, og vi ble alle revet med i et underlig univers. Salget når stadig uante høyder og kritikerne kan ikke får rost Nesbø godt nok. Det mest forunderlige ved Nesbø er nettopp det siste – kritikere som pisser Nesbø oppetter ryggen! Jeg mener at når det på generelt grunnlag går inflasjon i høye terningkast basert på forfatters navn og ikke manus, så gjør kritikeren en dårlig jobb. I tillegg gjør de forfatteren en bjørnetjeneste – han/hun blir lat!

Dette er også tilfellet med Mere blod, tror jeg. Jeg vil tippe at Nesbø har brukt mellom to til fire uker på å skrive denne boken – for her er det mange logiske brister. Og som i de siste romanene hans er miljø- og personskildringene platte og grunne. Nesbø bare skraper i overflaten og er tydeligvis ikke interessert i å vekke nysgjerrighet og leselyst hos leserne. Karakterene fremstår intetsigende og uinteressante, dog, kjemien mellom gutten Knut og «Ulf» er søt nok, og jeg liker Ulf sin lille, personlige reise, men kjedelig er det okke som.

For å muligens «krydre» historien litt, gjør Nesbø et stort «nummer» av en full kvinne som er like full i kjønnssykdommer. Dette gir ikke historien noe av verdi og det hele blir litt barnslig, som om kjønnssykdommer er spennende og veldig, veldig farlig. Riktignok blir hun hevngjerrig viser det seg senere, men karakteren hennes mangler troverdighet og fremstår rett og slett for dum. Nesbø kunne også med fordel dykket dypere ned i den lutherske vekkelsesbevegelse Læstadianismen når han først hadde valgt å trekke den inn.

Reinsdyr

En ung samekvinne med sine reinsdyr…

Det mest underlige, dog, er at Nesbø klarer å få en voksen mann inn i vommen på en død reinsdyrbukk. Innledningsvis i boken gjør Nesbø et nummer av at samene er kortvokst, men det er også reinsdyrene. Den normale skulderhøyde hos et reinsdyr er vanligvis 82-120 cm, og bukkene veier normalt mellom 70 og 150 kg. Den gjennomsnittlige høyden på en norsk mann er 180 og vekten rundt 79-80. At Nesbø klarer å få en voksen Oslo mann inn i magen på et lite reinsdyr er rimelig godt gjort.

So well done, Nesbø, du slipper tydeligvis unna med alt, det skal du jaggu ha! 🙂 Fra spøk til alvor – en slik grov tabbe kan ikke en forfatter av Nesbøs kaliber tillate seg, for han kan meget bedre.

Vel, når alt dette er sagt vil jeg allikevel anbefale boken, den er godt skrevet og er mye bedre enn Blod på Snø, og viser også en litt annen side av Nesbø, som til tross for min kritiske røst er en rivende dyktig forfatter når han vil. Boken kan bestilles her.

mIvar_Nimme_20100524

Ivar Nimme av Arne Hjeltnes – en fornøyelig og orginal fortelling. Fra forlaget Kagge: Ivar Nimme er grisebonde og ungkar. Han drog frå ein god jobb som altmoglegmann på Golsfjellet for å ta over garden, då faren forsvann i Kina. Kona hans reiste frå han, men i den vesle dalen på Vestlandet har han saman med 400 velfødde svin funne oppskrifta på framifrå grisehald. Ein dag står byråkrati og reglar i det vesle tunet på Nimme. Den sta bonden tek opp kampen for grisane og garden sin, men oppvigleriet får store konsekvensar. Det er mektige krefter, utan kjensler eller andlet, han kjemar mot. Med ryggen mot veggen og ei handfull tilfeldig samanraska kameratar, slåss Ivar for fyrste gong for det han trur på. Viss dei følgjer samfunnet sine spelereglar, er dei dømde til å mislukkast. Men kven bryr seg om slikt, når sjølve livet til ein grisebonde står på spel?

Det er ikke så mye å si. Hjeltnes tar opp et viktig tema i denne boken, nemlig hvordan byråkratisering dreper skaperkraft, engasjement, oppdrift og arbeidsplasser i Norge. Jeg er veldig glad i å lese bøker, og spesielt krim som i tillegg til en god og spennende historie – byr på noe mer slik at jeg som leser sitter igjen med en følelse av innsikt og ny kunnskap. Dette klarer Hjeltnes. Ivar Nimme er en fornøyelig, lettlest, morsom og grei bok å ta fatt på til påsken, og ikke minst syntes jeg det var forfriskende å lese nynorsk:-) Bestilles her.

døds

Dødspakten av Tom Kristiansen, en forrykende triller av en bok! Jahn Christoffersen er med i en tropp norske Isaf-soldater som legger ut på et væpnet tokt fra Meymaneh i Afghanistan sammen med en barndomskamerat fra Tønsberg, Oskar. Oppdraget deres er å beskytte tre lastebiler med forsyninger til den afghanske hæren. Det ender i en katastofe. Selv skyter han en uskyldig liten jente. Jahn blir sendt hjem og vil aldri mer tilbake til Afghanistan. Men så begynner ryktene å gå. Beskyttet de en smuglerlast med heroin?

Tom Kristensen er en nyoppdagelse for meg. Etter det jeg har skjønt, for jeg har bare lest Dødspakten, så bruker Kristensen gjerne ømfintlige emner i nåtid som tema for sine bøker – og slikt kan jeg altså like. Helt siden debuten med «En kule», som blir regnet for å være Norges første finansthriller, har Kristensen skrevet om terror på norsk jord, økonomisk svindel innen bistand og kunstmarked, krigsprofitører, nordsjødykkernes skjebne, i følge Dagens Næringsliv. Slike krimforfattere vil jeg lese!

Dødspakten flyter på meget god og effektiv tekst, god dramaturgi, et godt plott, spennende kursendringer underveis og ikke minst uventede utfall. Her skildres vanlige mennesker utsatt for det umenneskelige – og alt er skrevet med en stødig og troverdig penn. Det har seg nemlig slik at virkeligheten trenger ingen overdrivelser i form av gørr og galle, ei heller i krimbøker. Verden vi lever i er grusom nok fra før. Forfattere som klarer å skildre dette, kombinert med egen fantasi og fortellerevne – slik at vi som leser tror det er virkelig – er store forfattere. Tom Kristensen berhersker dette håndverket fullt ut – og har i Dødspakten levert noe mer enn bare en krim. Bestilles her.

Her er flere gode bøker – og jeg anbefaler å ta en titt, for der finner du svært mange kanonbøker skrevet av virkelig store forfattere – og bøker er som kjent ingen ferskvare 🙂

Ønsker alle en herlig dag – nyt livet og de gode øyeblikkene, og ta vare på hverandre og tiden dere har sammen og lev i nuet. Med andre ord – gjør deg selv en tjeneste: kutt ned på sosiale medier og lev i stedet – les mitt innlegg om tidstyven her! Flere bokanbefalinger finner du her.

Trude Helén Hole 🙂

Les også: Påskegodt, du spiser knuste insekter og grisehud. Nam, nam!

Følg meg gjerne på sosiale medier for andre interessante og navlebeskuende artikler:-)

Skjermbilde 2017-09-29 kl. 09.55.27

Advertisements