I disse likestillingstider velger jeg å børste støv av denne artikkelen som jeg skrev august 2012 på bloggen min ArtofLiving, en blogg som Nettavisen nylig slettet ulovlig. Mer om dette kan du lese her. Innlegget under hadde over 50.000 lesere første døgn, over 15.000 likerklikk om mellom 350-400 kommentarer, det meste fra fortvilte menn. Det er innlysende at saken engasjerer. Den berører først og fremst barn som via et utdatert system avskåres fra sine fedre, men selvsagt også besteforeldre og øvrig familie, samt mor og far. Så meldingen er klar: tilpass lover og systemer etter terrenget – vi vil ha et samfunn som tar likestilling på alvor i barnefordelingsaker. Her er innlegget fra 2012:
Bilde: Skal ikke disse barna få se begge sine foreldre like mye ved samlivsbrudd – og skal ikke denne gutten ha like rettigheter som denne jenta når de selv blir foreldre?
Likestilling – også for menn! Hvert år velger en del fedre å ta sine liv i følge ressursenteret for menn. Mange føler de ikke lenger har noe å leve for. Vi snakker om maktesløshet og tap av det mest kjære i ens liv og økonomisk ruin – vi snakker barnefordelingssaker.
Systemsvikt. Jeg har tidligere skrevet en del om likestilling og kjører på videre selv om jeg rent prinsipielt ikke har så veldig stor sans for begrepet “likestilling”, spesielt ikke i Norge. Jeg ser på mennesker som selvstendige individer som har et valg om hvordan vi vil leve – hvor mye husarbeid vi vil gjøre, hvor høyt på karrierestigen vi vil klatre, hvor mange barn vi vil ha og hvor langt inn i styrerommene vi vil krype. Og i dette mener jeg at mennesket selv må få bestemme og velge over eget liv uavhengig av kjønn. Men hva når loven hindrer din rett til å velge? Når loven krenker deg som menneske og tar fra deg dine barn, på bakgrunn av kjønn?
Ingenting å leve for. På enkelte områder i samfunnet har vi fortsatt systemer som virker mot likestilling, systemer som er grovt urettferdig, svært utdaterte og som rammer mange – spesielt fedre og barn. En del fedre som taper i rettssystemet, som blir frarøvet sine barn og sitter igjen med store kostnader, går til det skritt å ta sine liv fordi det er ruinert og ødelagt. De har mistet alt de hadde å leve for – det norske regelverk har tatt det fra dem. Mange opplever at støtteapparatet, barnevernet, NAV, familivernkontor jobber mot far, og ikke for en god løsning til alles beste.
Dette er i mine øyne systemdrap. Bare det å skrive ordet systemdrap svir i hjertet mitt, men jeg står inne for det fullt og helt. Jeg har på bakgrunn av mitt engasjement i saken pratet med en del fedre som har resignert etter harde kamper for å få tid med sine barn og tapt. Livsgnisten er borte. Det er sterk kost. Jeg har også opp i gjennom årene gjort en del intervjuer, også med en del internasjonalt store stjerner som har opplevd det meste av suksess. Når jeg stiller dem tusenkronersspørsmålet, hva de ønsker å bli husket for – så svarer stort sett den mannlige delen at de ønsker å bli husket for å ha vært en god far! Dette sier litt om den moderne pappa anno 2013. For vi må innse at vi ikke lenger lever i 1950, eller 1981 da lovene ble uttredet og far hovedsaklig var forsørger og mor omsorgsperson. Norske myndigheter bør våkne fra tornerosesøvnen, følge med i timen og se virkeligheten rundt seg – og den er at dagens fedre vil være med sine barn. Hvordan kan myndighetene nekte dem dette? Før likestilling går begge veier – kan vi ikke snakke om reell likestilling i Norge.
Regelverket er konfliktskapende fordi den skjevfordeler. Det er viktig å forstå at utdatert regelverk ikke bare rammer fedre, men også barn som opplever samlivsbrudd, og det hardt. I tilfeller der partene ikke blir enige kommer styresmaktene inn med loven i hånd – den som forskjellsbehandler, spiller fedre ut på sidelinjen og tramper på barna. Regelverket legger opp til en maktkamp der tid med barna byttes i penger. Dette er ikke greit – barn er ikke en vare, noe å tjene penger på. Loven tillater også at den som er tildelt “hovedomsorg” kan flytte hvor som helst i landet, noe som hindrer samværsrett for svært mange fedre (og enkelte mødre). Dette er heller ikke greit. Svært få har råd å fly Oslo/Bodø annenhver helg, ta inn på hotell og spise alle måltider ute, i tillegg til å betale bidrag for alle de dagene de ikke får sett sine barn. Dette er direkte urimelig og uforståelig.
Far taper kampen fordi han er mann. Aftenposten skrev for en tid tilbake saken: Far taper kampen fordi han er mann. Og det er riktig. Velger far å gå til kamp for barna må han gjennom en rettsprosess som tar år, som koster mye og som er en voldsom belastning på alle parter – også barna. Risikoen for at han går tapende ut av den fordi han er mann, er overveldende stor. Aftenposten har lenge forsøkt å få den politiske ledelsen i Barne-, likestillings- og inkluderingsdepartementet til å kommentere temaet, men fikk kun en e-post fra statssekretær Ahmad Ghanizadeh. Han skrev den gang følgende: -Det er ikke i nær fremtid planlagt noen ny gjennomgang med eventuelle regelendringer av barnelovens bestemmelser knyttet til samvær, foreldreansvar og bosted/delt bosted.
I en radiodebatt jeg deltok i, høsten 2013, var det gjentagende hovedargumentet fra KrF følgende: -Barn har det best med én seng å sove i og ett kjøkkenbord å spise ved. En slik virkelighetsfjern forenkling er ingen tjent med, og aller minst barna. Det er på tide at Likestillingsdepartementet får hodet opp av jorden og begynner å gjøre en jobb. Departementets mange rapporter om hvem som gjør mest husarbeid i dag – er i det store og det hele lite formålstjenlig. Regjeringen må ta innover seg at menn er like gode omsorgspersoner som kvinner, at de fleste fedre i dag ønsker å ta like mye del i sine barns liv som mødre, dette også ved samlivsbrudd. Regjeringen bør også ta innover seg det faktum at de fleste barn ønsker å være like mye med far og mor. 50/50 bør i likestillingens navn være riktig utgangspunkt for forhandlinger i henhold til samlivsbrudd og tvister. Det handler om likestilling, likeverd og sunn fornuft. Ikke minst handler det om å sette barna først!
Barn trenger nemlig begge sine foreldre – spesielt i et samlivsbrudd! Det bør myndighetene nå legge til rette for.
Barnefordelingssaker i Norge er på bakgrunn av nevnte et særdeles mørkt kapittel og det vil forbli mørkt fordi regjeringen ikke evner å tilpasse regelverket det moderne norske “likestilte” samfunn, ei heller å ta innover seg nye forskningsrapporter som viser at 50-50 er til det beste både for barn og voksne. Dette gjelder selvsagt ikke ved tilfeller med vold, rus eller kriminalitet inne i bildet.
Så meldingen er klar – tilpass lover og systemer etter terrenget! Vi vil ha et samfunn som tar begge kjønn og likestilling på alvor i systemet. Vi vil ha et rettsvesen som ivaretar først og fremst barna ved samlivsbrudd, og deretter likebehandler mor og far. Vi vil ha et samfunn der barn få se sine foreldre like mye ved samlivsbrudd. Et samfunn der gutter har samme rettigheter som jenter når de selv blir foreldre. Likhet for loven er det noe som heter – det må gjelde alle, også gutter og menn. Lovene i forbindelse med samlivsbrudd må tilpasses et samfunn anno 2016! That´s all!
I disse likestillingstider velger jeg å børste støv av denne artikkelen som jeg skrev august 2012 på bloggen min ArtofLiving, en blogg som Nettavisen nylig slettet ulovlig. Mer om dette kan du lese her. Innlegget under hadde over 50.000 lesere første døgn, over 15.000 likerklikk om mellom 350-400 kommentarer, det meste fra fortvilte menn. Det er innlysende at saken engasjerer. Den berører først og fremst barn som via et utdatert system avskåres fra sine fedre, men selvsagt også besteforeldre og øvrig familie, samt mor og far. Så meldingen er klar: tilpass lover og systemer etter terrenget – vi vil ha et samfunn som tar likestilling på alvor i barnefordelingsaker. Her er innlegget fra 2012:
Bilde: Skal ikke disse barna få se begge sine foreldre like mye ved samlivsbrudd – og skal ikke denne gutten ha like rettigheter som denne jenta når de selv blir foreldre?
Likestilling – også for menn! Hvert år velger en del fedre å ta sine liv i følge ressursenteret for menn. Mange føler de ikke lenger har noe å leve for. Vi snakker om maktesløshet og tap av det mest kjære i ens liv og økonomisk ruin – vi snakker barnefordelingssaker.
Systemsvikt. Jeg har tidligere skrevet en del om likestilling og kjører på videre selv om jeg rent prinsipielt ikke har så veldig stor sans for begrepet “likestilling”, spesielt ikke i Norge. Jeg ser på mennesker som selvstendige individer som har et valg om hvordan vi vil leve – hvor mye husarbeid vi vil gjøre, hvor høyt på karrierestigen vi vil klatre, hvor mange barn vi vil ha og hvor langt inn i styrerommene vi vil krype. Og i dette mener jeg at mennesket selv må få bestemme og velge over eget liv uavhengig av kjønn. Men hva når loven hindrer din rett til å velge? Når loven krenker deg som menneske og tar fra deg dine barn, på bakgrunn av kjønn?
Ingenting å leve for. På enkelte områder i samfunnet har vi fortsatt systemer som virker mot likestilling, systemer som er grovt urettferdig, svært utdaterte og som rammer mange – spesielt fedre og barn. En del fedre som taper i rettssystemet, som blir frarøvet sine barn og sitter igjen med store kostnader, går til det skritt å ta sine liv fordi det er ruinert og ødelagt. De har mistet alt de hadde å leve for – det norske regelverk har tatt det fra dem. Mange opplever at støtteapparatet, barnevernet, NAV, familivernkontor jobber mot far, og ikke for en god løsning til alles beste.
Dette er i mine øyne systemdrap. Bare det å skrive ordet systemdrap svir i hjertet mitt, men jeg står inne for det fullt og helt. Jeg har på bakgrunn av mitt engasjement i saken pratet med en del fedre som har resignert etter harde kamper for å få tid med sine barn og tapt. Livsgnisten er borte. Det er sterk kost. Jeg har også opp i gjennom årene gjort en del intervjuer, også med en del internasjonalt store stjerner som har opplevd det meste av suksess. Når jeg stiller dem tusenkronersspørsmålet, hva de ønsker å bli husket for – så svarer stort sett den mannlige delen at de ønsker å bli husket for å ha vært en god far! Dette sier litt om den moderne pappa anno 2013. For vi må innse at vi ikke lenger lever i 1950, eller 1981 da lovene ble uttredet og far hovedsaklig var forsørger og mor omsorgsperson. Norske myndigheter bør våkne fra tornerosesøvnen, følge med i timen og se virkeligheten rundt seg – og den er at dagens fedre vil være med sine barn. Hvordan kan myndighetene nekte dem dette? Før likestilling går begge veier – kan vi ikke snakke om reell likestilling i Norge.
Regelverket er konfliktskapende fordi den skjevfordeler. Det er viktig å forstå at utdatert regelverk ikke bare rammer fedre, men også barn som opplever samlivsbrudd, og det hardt. I tilfeller der partene ikke blir enige kommer styresmaktene inn med loven i hånd – den som forskjellsbehandler, spiller fedre ut på sidelinjen og tramper på barna. Regelverket legger opp til en maktkamp der tid med barna byttes i penger. Dette er ikke greit – barn er ikke en vare, noe å tjene penger på. Loven tillater også at den som er tildelt “hovedomsorg” kan flytte hvor som helst i landet, noe som hindrer samværsrett for svært mange fedre (og enkelte mødre). Dette er heller ikke greit. Svært få har råd å fly Oslo/Bodø annenhver helg, ta inn på hotell og spise alle måltider ute, i tillegg til å betale bidrag for alle de dagene de ikke får sett sine barn. Dette er direkte urimelig og uforståelig.
Far taper kampen fordi han er mann. Aftenposten skrev for en tid tilbake saken: Far taper kampen fordi han er mann. Og det er riktig. Velger far å gå til kamp for barna må han gjennom en rettsprosess som tar år, som koster mye og som er en voldsom belastning på alle parter – også barna. Risikoen for at han går tapende ut av den fordi han er mann, er overveldende stor. Aftenposten har lenge forsøkt å få den politiske ledelsen i Barne-, likestillings- og inkluderingsdepartementet til å kommentere temaet, men fikk kun en e-post fra statssekretær Ahmad Ghanizadeh. Han skrev den gang følgende: -Det er ikke i nær fremtid planlagt noen ny gjennomgang med eventuelle regelendringer av barnelovens bestemmelser knyttet til samvær, foreldreansvar og bosted/delt bosted.
I en radiodebatt jeg deltok i, høsten 2013, var det gjentagende hovedargumentet fra KrF følgende: -Barn har det best med én seng å sove i og ett kjøkkenbord å spise ved. En slik virkelighetsfjern forenkling er ingen tjent med, og aller minst barna. Det er på tide at Likestillingsdepartementet får hodet opp av jorden og begynner å gjøre en jobb. Departementets mange rapporter om hvem som gjør mest husarbeid i dag – er i det store og det hele lite formålstjenlig. Regjeringen må ta innover seg at menn er like gode omsorgspersoner som kvinner, at de fleste fedre i dag ønsker å ta like mye del i sine barns liv som mødre, dette også ved samlivsbrudd. Regjeringen bør også ta innover seg det faktum at de fleste barn ønsker å være like mye med far og mor. 50/50 bør i likestillingens navn være riktig utgangspunkt for forhandlinger i henhold til samlivsbrudd og tvister. Det handler om likestilling, likeverd og sunn fornuft. Ikke minst handler det om å sette barna først!
Barn trenger nemlig begge sine foreldre – spesielt i et samlivsbrudd! Det bør myndighetene nå legge til rette for.
Barnefordelingssaker i Norge er på bakgrunn av nevnte et særdeles mørkt kapittel og det vil forbli mørkt fordi regjeringen ikke evner å tilpasse regelverket det moderne norske “likestilte” samfunn, ei heller å ta innover seg nye forskningsrapporter som viser at 50-50 er til det beste både for barn og voksne. Dette gjelder selvsagt ikke ved tilfeller med vold, rus eller kriminalitet inne i bildet.
Så meldingen er klar – tilpass lover og systemer etter terrenget! Vi vil ha et samfunn som tar begge kjønn og likestilling på alvor i systemet. Vi vil ha et rettsvesen som ivaretar først og fremst barna ved samlivsbrudd, og deretter likebehandler mor og far. Vi vil ha et samfunn der barn få se sine foreldre like mye ved samlivsbrudd. Et samfunn der gutter har samme rettigheter som jenter når de selv blir foreldre. Likhet for loven er det noe som heter – det må gjelde alle, også gutter og menn. Lovene i forbindelse med samlivsbrudd må tilpasses et samfunn anno 2016! That´s all!
Les også Barneombudet tar feil om skilsmissebarn: Mye taler for færre konflikter ved delt bosted | Frode Thuen.
Del gjerne.
Trude Helén Hole
Share this: