Et sted oppi Gudbrandsdalen…

…kjørte vi oss fast gitt. Det var ikke det at dette ikke var i kategorien «ting som ikke kan hende oss» for dette hadde vi tatt høyde for, og blant annet derfor hadde vi ikke tenkt å kjøre de siste 3 km til hytta – fordi veien ikke var brøytet og det var ikke parkeringsplassen ved Fagerøy heller. Sett slikt?


Ut på tur, aldri sur, lizzommm…

Så der stod vi bom fast i mørket. Det hadde seg nemlig slik at min kjære Hans-Jacob liksom plutselig ble litt sånn… tja, hva skal vi si… typisk mann, og med det vrengte bilen rundt og ut i sneen, og før jeg visste ordet av det, hadde vi kjørte oss fast på parkeringsplassen. Sett slikt? Det er i slike stunder at jeg bare stirrer litt lett uforstående på ham – for en kvinne ville selvsagt aldri ha vrengt bilen utpå der i dypsneen. Og akkurat det jeg tenkte sa jeg også:

– Typisk mannfolk!!!!!

Nuvel, nå er vel ikke det å stå fast verdens undergang, tenker du sikkert, men vi var stuck på fjellet sent på kvelden, klokken var sånn rundt 19 pluss minus, tenker jeg, og det var ingen mennesker der ute i uværet, det var bekmørkt, tåke og blåste stiv kuling, i hvert fall fra min kant, samt snøfokk… heter det virkelig snøfokk? Hørtes rart ut. Snøfokk? Tenker koffert, jeg nå. Jeg må omskrive: det blåste drev i den kalde vinden, dere skjønner hva jeg mener, og jeg var sulten! Har du opplevd meg sulten? Ikke det?

Vel, god for YOU!

Og i tillegg ble vi dritkald på sekunder, ja, vi skulle skifte til vinterklær og fingrene ble istapper på en, to, tre, og deretter skulle vi liksom gå tre km innover i fjellet mot et sted du ikke vet hvor og ikke tror partneren din vet hvor er heller. Når dette skjer – så sier det i hvert fall stopp i mitt hode.

Men ut på tur, aldri sur, er det en eller annen idiot som sa og det var ikke meg – så det var jo bare å bjeffe litt, spenne på seg skiene og tusle innover i dypsneen på det mørke fjellet, bak mannen med hodelykt som lyste fint opp den grå veggen rundt oss, hvilket hjalp fint lite. Og vinden økte. Og der bak oss et sted, stod bilen fast.

Det er i slike stunder at mine små bjeff går over til vill knurring og glefsing – ja, jeg tror nok jeg slevet litt også. Men da jeg var ferdig med å sleve, sa jeg noe sånt som dette, rimelig diplomatisk og smart egentlig:

– Vel, nå kan vi fortsette innover fjellet og gå 3 km i en eller annen retning. Men om du ser litt fremover nå, så ser du at alt ser likt ut. Vi ser jo ikke en skitt, egentlig, kun grålig masse og vet ikke opp eller ned, eller øst eller vest. Og hytten som ligger helt for seg selv langt der ute i ødemarken – skjult mellom små krøllete fjellbjørk, er uten lys. Det er relativt store marginer for å ikke treffe riktig og gå feil. Det vil bli mørkere og kaldere utover natten, og jeg vil bli mer gretten og enda mer sulten….

Deretter tok jeg en kunstpause for å la det synke litt inn, lizzom, før jeg fortsatte:

– Så hva tror du, du som er kjentmann i området, skal vi gå videre?

Hans-Jacob stod der litt og myste fremover mot det grå intet. Det er meget mulig at han tok en kunstpause, han også, så jeg tilførte følgende:

– Det var en eller annen gluping som sa at det er ingen skam å snu. Jeg tror det var meg!

Deretter konkluderte min meget fornuftige kjæreste med at det var best å snu. Er han ikke flink? Jupp, må jo elske den mannen! Og bilen fikk vi omsider løs og deretter kjørte vi lykkelig langs veien så langt vi kom, og gikk på ski resten, hvilket gikk fint, for da visste vi jo hvor vi var og greier, og naturen skjermet oss for vinden. Lykke:-)

Da vi omsider kom frem til hytten, fyrte vi opp i peisen, badet i sneen, satt i badestuen, badet igjen og igjen og lagde nakne sneengler, spiste god mat med godt drikke til, gikk på tur igjen og sånne greier dere vet som er helt obligatorisk, helt til vi skulle hjem på søndag. Og sånn gikk no helgen. Sett slikt??

Pus er happy:-)

Jeg er bare ute og lusker litt rundt midt på natten, tross alt, det var fullmåne natt til freddan…

Hans-Jacob vet ikke at jeg spionerer på ham fra utsiden og tar bilde av ham når han ikke ser det.

Og så ble det lørdag og nye eventyr ventet…


Kjærlighetsstien er innover og bortover til høyre…

Og deretter måtte vi selvsagt ha noe økologisk mat og noe Chablis, før Hans-Jacob knuste meg i sjakk hele tre ganger, og så en ny tur ut…


Og snipp snapp snute, så var eventyret og den fine helgen over. Ønsker alle en fin uke:-)

Ps, vil du bli med meg på vintur til Portugal og Italia, kan du sjekke det ut her. Med dette ønsker jeg dere alle en riktig fin dag. Følg drømmen din – for den kan bli så mye mer enn bare en drøm, og spre kjærlighet og glede hvor enn du ferdes. 🙂

Mvh. Trude Helén Hole

MIN FORFATTERSIDE 

GRATIS vinkompendium og vinkurs finner du her.

Vil du følge denne bloggen, meld deg på nyhetsbrevet eller trykk på FOLLOW oppe til høyre.

Mine bøker – Min TV kanal – Bilder – Vinkurs– Referanser – Linkedin – Twitter – Facebook – Instagram.

Trude Helén Hole!-kopi 3

.

Reklamer

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s