Den nye terroren. Avslutninger og bursdager! Og jeg mener det. Avslutninger, bursdager, foreldreutvalg, forestillinger, idretts, barnehage og skolestyrer, arrangementskomiteer, klassefestkomiteer, 17 maikomiteer, foreldregrupper opp og i mente, and you name it! And I have done it all.
Det er et gjennomorganisert tyrannhelvete vi lever i, og spørsmålet jeg stiller meg, er det virkelig nødvendig å gjennomorganisere alt? Og hvorfor må alt absolutt foregå de to siste ukene, og ikke minst, for hvem gjør vi dette… Barna?
Men man stiller da opp, må vite. Jeg også, men da er jeg veldig selektiv. Jeg velger noe jeg kan gjøre sammen med barna, være trener eller lagleder eller noe. Å være med i 17 maikomite var absolutt det mest idiotiske jeg har vært med på. Selvsagt er dette veldig personavhengig, men:
Den første kvelden, ja, jeg kom ti minutter for sent fordi jeg hadde glemt at jeg var med i komiteen og de ringte, møtte jeg ti damer og en mann i et rom i skolens kjeller. De insisterte på å telle kulepenner og reflekser fra i fjor! Vareopptelling, må vite og hele 598 kulepenner hadde vi, noe som nøysommelig kunne noteres ned med en av dem!
Vel, nytt av året var at en av kvinnene mente vi skulle separere alt rasket i egne esker. Det var en slik ny, genial ting de mente var genialt og på tide å innføre, litt sånn:
– Året 2005, ja, husker dere? Det var det året det ble innført nye, effektive premierutiner. Like premier i eskene. Genialt!
Ja, det var en smart 17 mai komité i 2005, virkelig altså.
Skjønner? Men da sa jeg litt sånn myndig:
-Ærlig talt, sitte her i en kald kjeller og telle kulepenner? Dette kan vi ikke bruke tiden på. Nå tar vi et raskt overblikk over hva vi har og fordeler oppgaver. Deretter går vi hjem og gjør en jobb til neste gang vi møtes. Alt hver enkelt skal gjøre, står i papirene vi har fått fra årene før, så vi trenger ikke gjøre dette vanskelig og tidkrevende.
Det enkle er ofte det beste.
-Vi fordeler oppgaver og så går vi hjem, helst før kl 21, for jeg vil gjerne se nyhetene, sa jeg. Pappaen nikket. Men det var ikke nok, jeg trengte flere nikkere, så jeg fortsatte:
-Antall kulepenner er ganske uvesentlig. And by the way, ungene elsker å rote nedi de kassene, det er halve 17 mai for dem. Vi kan ikke ta fra dem den gleden.
Men det kunne vi altså. Jeg ble nedstemt og vi ble sittende der i tre timer og telle rakkel. Jeg og pappaen løy frem noen unnskyldninger om inkontinens og flyreise kl 04.00 og forlot kjelleren 22.10, mens de andre kvinnene ble sittende og telle videre og sikkert prate dritt om meg, unnasluntreren. Men vet dere? Pappaen og jeg opplevde et terrorhelvete der nede i kjelleren. Et kaklende kulepenntellende terrorhelvete.
Jeg tror de med hånden på hjertet mente de gjorde en viktig og glimrende jobb for årets 17 mai. Men slike ting er faktisk å kaste bort tiden min, og det mener jeg helt oppriktig. Så nå gjemmer jeg meg på møtene når de skal ha komiteer.
Jeg gjør meg usynlig ved å holde pusten – og det virker!
Og pappaen? Jo, på neste møte kom konen i stedet. Hun fortalte at han hadde så mye å gjøre på jobben for tiden, så de måtte bytte.
Avslutninger og bursdager. Nå er det jo omsider sommerferie, men forrige uke, siste uke før ferien, var et sant helvete for å si det mildt. Akkurat som årene før. Bare for det minstre trollet var det tre avslutninger, en vennegruppe og fire bursdager. Og det er da jeg tenker: kan ikke foreldre ha litt logistikk i hodet når de planlegger disse eventene?
Den siste skoleuken er jo ikke akkurat rolig, så hva med å ha bursdagen litt før, eller etter?
-Nei, nei, nei, vi kan jo ikke ha bursdag den første uken i sommerferien, Herre Gud. Tenk om et av barna vi har tenkt å invitere har dratt på ferie?
Sommerferie er rett og slett ikke bursdagstid. Ferdig med den saken!
Og så var det disse avslutningene da. Avslutninger er alltid veldig hyggelig. Da melder en seg som baker og kaffeleverandør, og møter opp for å stå der og prate med mennesker en egentlig ikke kjenner så veldig godt. Ikke misforstå, jeg syntes det er hyggelig, men jeg kan fint sitte på benken med kaffekoppen og bare glo på de andre også med et lite smil om munnen. Jeg er bare ikke avhengig å måtte prate med noen hele tiden. Og alle bare prater om hvor travelt det er, på denne tiden av året. Så…
Og kakene? De er jo ikke noe gode. Alt skal liksom være så sunt. Hvorfor kan ikke folk bake gode kaker til avslutningene, slike jeg baker, kaker med mye sukker i.
Vi trenger mye sukker på denne tiden av året. Mye sukker!
Jeg ender ut med å spise opp mine egne, og da tenker jeg at jeg like godt kunne blitt hjemme og spist meg feit, ettersom jeg allikevel er for sliten til å mingle så mye. Og igjen, ikke misforstå, de andre foreldrene er virkelig hyggelige, og det er barna deres også, bortsett fra en frekkas som skulle hatt bank, men jeg klarer liksom ikke helt å komme inn i den der: -jippi, en ny avslutning… igjen, modusen.
Sist uke var det fotballavslutning på tirsdag, den hele 1. klasse går på, og på onsdag var det avslutning for den samme klassen. Samme barn, samme foreldre, samme sted og tid, samme kaker… Og på torsdag skulle Jonas i den samme klassen ha klassebursdag. Men jeg har funnet en fin måte å løse dette på. Jeg spør barna om de har lyst å gå, vil de, så går vi, vil de ikke, så dropper vi det enkelt og greit og blir hjemme og koser oss i stedet. Torsdag morgen sa jeg altså til min lille Josefine, 7 år:
-I dag er det bursdag til Jonas, og da svarte hun: -Nå i dag? Men mamma, jeg har jo vært på tre bursdager, en vennegruppe og to avslutninger. Mamma jeg orker ikke, jeg tror jeg må gå i streik.
Og det gjorde vi, Josefine og jeg, vi streiket fordi hun var så sliten – og spørsmålet er da, hvem gjør vi alt dette for? Barna?
Avslutningshelvete er over for denne gang – ikke rart vi trenger ferie, eller hur. Nå er det bare å lade opp til oppstartningshelvete.
God sommerJ
0 comments on “Den nye terroren”